Kosmorama 2012 – Dag 5 – Snasne stoler, djevelske kontrakter og tall, eremitten og en dødsliste


Fredagens program var eneste gang under uken jeg så at det var greit med en liten pause underveis, for å kunne reke å handle og spise litt ordentlig middag. Dermed ble det to filmer på dagen og tre på kvelden. Du kan lese mer om filmene på Kosmorama.no så jeg skal ikke repetere det her. Alle bilder er også hentet via Kosmorama.

Jeg startet med et portrett av ekteparet Charles og Ray Eames: The Architect & The Painter. Navnet bør være kjent for alle som interesserer seg for design og stilskaping. Det var ikke en udelt positivt fremstilling, heldigvis. Tvert i mot ble alle særegenheter og svakheter kommentert og presenter, noe som egentlig bare underbygger det særegne i hvordan de to i stor grad var med på å forme moderne masseprodusert design og informasjonskommunikasjon.

Besparelsene på husmaling veide opp for utgiftene til vindusvask

Neste film ut var en jeg hadde sett meg ut tidlig. Men den var over 2 timer lang så vanskelig å legge inn i kabalen (booo, hiss, etc). Filmen det er snakk om er den tysk-russiske filmatiseringen av Wolfgang von Goethes versjon av den klassiske tyske legenden om Faust. Selvsagt er dette igjen en tolkning av Goethes versjon, så regissør Aleksandr Sokurov har tatt seg noen friheter, men han har ikke kuttet de mest kjente sitatene og replikkene. Filmen er holdt i desaturerte toner og et smalt format, med sterke elementer at teater i en sakte og underfundig oppbygging. Med andre ord er det både surrealistisk, fabelaktig og eventyrlig, i ordenes rette forstand. Som alle gode tragedier så beveger seg den til tider farlig nær komedien, men naturligvis får ikke historien om den gode doktoren en særlig lykkelig slutt.

''Han sa ikke noe om at dette skulle være en pølsefest, siste gang jeg stoler på en djevel''

Etter en tur hjemom for en pizzapause, var det tid for å gjøre samlingen av Ramaskrik-programmet komplett: Først det var tid for demoniske tall i 11-11-11. (Jeg hadde alt sett Apollo 18 før festivalen.) Det var en thriller-skrekkfilm som fulgte formlene uten å overbevise helt. Det er alltid en svakhet, synes jeg, når skrekkfilmer forsøker å tappe judeo-kristen mytologi på jakt etter en historie. Make-up avdelingen hadde heller ikke gjort seg videre flid, så alt i alt var det en liten skuffelse.

Eiendomsmegleren var flink til å overtale, og når de at på til fikk innvilget rammelån så...

Det var klar for en filler-film, og valget falt på Arirang. En film det er nær sagt umulig å definere. Er den en biografi, en dokumentar eller en spillefilm? Eller er den egentlig en blanding av alle sjangre? Vi møter den prisbelønte koreanske regissøren Kim Ki-Duk som etter en nesten fatal ulykke med en av skuespillerne under filming i 2008, gikk i selvpålagt isolat i en spartansk hytte for seg selv. Her har han bodd i 3 år, når han skaffer seg et kamera. Som han sier, han må skape film, hvis ikke forgår han, og dette er den eneste filmen han kan skape. Det består av dokumentasjon av hans daglige gjøremål, og intervjuer der han (og i ett tilfelle hans egen skygge) intervjuer seg selv. Det er filosofering over livet, døden, filmkunst og Korea som nasjon. Bildet trer sakte frem av en filmskaper som kanskje er på vei ut av et traume og sammenbrudd, men som tross alt ikke har tapt skapertrangen. En rar film, men for filminteresserte er den et godt innblikk i psyken til en filmkunstner. Det gir også en egen nerve at det er svært flytende overganger mellom hva som er «ekte» og hva som kun er «skuespill».

Viktig å minne seg selv på både åndelige og verdslige verdier, når man lever eremittilværelsen

Siste film var den siste brikken i Ramaskrik-puslespillet. Kill List er en skitten, brutal og dyster thriller med en tvist som treffer deg hard i mellomgulvet når du minst aner det. Det er historien om krigsveteranen Jay, som med en vakker svensk kone og en kjekk sønn på 7 ikke burde ha det så verst. Men han har ikke jobbet på 8 måneder, og økonomien er stram. Når kameraten Gal derfor foreslår at de skal komme seg opp i sadelen igjen, trenger han ikke så mye overtaling. Særlig når kona også presser på. Vi forstår at gutta har drevet med litt av hvert før det ble en bråstopp med et feilet oppdrag i Kiev. Den nye jobben virker enkel og grei: Drepe 3 ulike individ uten noen tilsynelatende tilknytting til hverandre. De oppdager selvsagt fort at det her ikke blir like enkelt som de håpet, og jeg avslører nok ikke for mye når jeg sier at «bad stuff happen to bad people».

Han skulle ikke ha noen gjentagelse av fadesen fra i fjor, i år var halloweenkostymet ferdig før påske


Nå er det bare innspurten igjen. Morgendagen er dagen for pussige filmer som kan være bra, eller kan være traurige.