Kosmorama’12: Found footage – Apollo 18


Houston, we have a problem (Bilde: IMDB)

Vårens vakreste eventyr nærmer seg med stormskritt. Jeg snakker selvsagt om Kosmorama, Trondheim internasjonale filmfestival. Jeg regner med å poste en god del fra festivalen i år som i fjor. Og ja jeg har vært freidig nok til å søke presseakkreditering, hvis ikke blir det vel å skrape kontoposten for kultur og underholdning. Programmet i år ser lovende ut, det er mye forskjellig å velge mellom.

Naturligvis må jeg få med meg den mye omtalte «Iron Sky» men uttover det har jeg ikke satt opp noe kjøreskjema ennå.

Derimot var det pussig nok en film på programmet jeg alt har sett. En film jeg synes fortjener en anbefaling. Filmen jeg snakker om er Apollo 18. Dette er en skikkelig gyser i «found footage» stilen, og den ble spilt inn for beskjedne 5 millioner dollar, noe den tjente inn på åpningshelgen.

Found Footage
«Funnet film» betyr at filmen er bygget opp som råfilm og opptak, der du som seer til en viss grad selv må trekke slutninger og resonere deg frem til hva som egentlig foregår. Det er gjerne ingen endelige svar å få, og når det gjøres riktig kan det være veldig effektivt. Det er også en relativt billig produksjonsmåte, siden filmskaperen kan bruke enklere utstyr, og gjerne kan klare seg med færre tagninger. Den kanskje best kjente filmen av denne typen er The Blair Witch Project fra 1999.

Blair Witch Project, skrekk og gru i New Englands skoger (Bilde: IMDB)

Det la også standarden for hvordan internett kan brukes for å lage en kontekst til selve filmen. En annen film som er verd å nevne er Cloverfield produsert av J.J. Abrams («Lost».) Filmen var ikke en udelt suksess. Enting var den massive ARG-kampanjen som fant sted på nett før premieren, en kampanje som visste seg å riktignok gi litt bakgrunnshistorie, men på langt nær nok til å oppklare de fleste spørsmålene filmen lar henge.

Sammenliknet med Lost var filmen riktignok veldig strømlinjeformet og enkelt bygget opp... men det er et ''han er snillere enn Hitler''-argument. (Bilde: IMDB)

En annen ting, var at det ble vel mye «shaky cam» til at det var behagelig på det store lerretet. Jeg er relativt sjøsterk, men det var i overkant for mitt vedkommende. Dette var absolutt ikke et problem med Apollo 18!

Apollo 18
Dette er spanske Gonzalo López-Gallego første engelskspråklige film, og det merkes at han har erfaring med thrillere fra tidligere. Found Footage er heller ikke ukjent territorie. Hans Sobre el arco iris fra 2003 er også filmet på denne måten.

Premissene for filmen er lettfattelige nok: Den siste offisielle månelandingen i Apollo-programmet var Apollo 17, som ble skutt opp i desember 1972. Men i filmes virkelighet reiste USA tilbake til månen med den topphemmelige Apollo 18 ekspedisjonen, skutt opp i desember 1974. Filmen består av ulike klipp og opptak som forklarer hva som gikk galt, og hvorfor vi aldri har vendt tilbake. Det er ikke alltid like klart hvordan alle opptakene ble bevart og kom i hendene på «fløyteblåserne» Vi kan jo anta at det var NASA/DoD som sørget for å overføre alt via radiosignaler siden det var en svært viktig ekspedisjon, og at «noen» klarte å fange opp og kopiere sendingene… Det er verd å huske på at NASA sine opptak fra månelandingene var i langt høyere oppløsning en de grøtete TV-bildene vi alle har sett. (Noe som er et populært argument for alskens konspirasjonsteoretikeren.)

Uansett, de to på måneoverflaten oppdager fort at ikke alt de ble fortalt før avreise er sant, og tredjemann i orbiter-farkosten blir utilpass tilskuer til kammerspillet på overflaten, og de følelseskalde kommunikeene fra Houston. Det er noen små skjønnhetsfeil i filmen, men på langt nær like mange som man kanskje skulle frykte, og ingenting som bryte med stilen i filmen. Det hjelper også at det er to relativt rutinerte hovedrolleinnehavere: Både Nate Owen og Warren Christie har spilt i en lang rekke TV-serier, og klarer å skape liv sine i utgangspunktet todimensjonale rollefigurer.

Liker du litt «alternativ virkelighet» sci-fi/horror er denne filmen verd å få med seg. Den bruker ikke alt for mange tvuvtriks for å skape «hoppe i setet» -øyeblikk, men bygger heller opp et stadig mer illevarslende helhetsbilde. Det som trer frem, først for oss som seere, etterhvert og for astronautene, blir stadig mer foruroligende, frem mot det naturlige klimaks.

Jeg anbefaler virkelig denne filmen, også om du tidligere har vært misfornøyd med «found footage» filmer.