Lysbakken: Tar hatt, frakk og ansvar og går.

Jeg kan ikke være den eneste som fikk assosiasjonen: ''Mamma og uskikkelig sønn på vei inn på foreldremøte'' av det bildet her? (Bilde:VGnett)

Da er senvinterens mest underholdende politiske såpeopera kommet til sin foreløpige konklusjon. Audun Lysbakken er løst fra sine tjenester, etter meldinger å dømme «etter eget ønske», men det skinner klart gjennom at han hadde fått et tupp i ræva om han ikke hadde innsett at han måtte gå.

Jeg skal ikke kjede leserne med en full gjennomgang av hele saken. Lysbakkens departement delte ut en halv million kroner til nære kontakter uten offentlig anbud, stikk i strid med embedsverkets anbefalinger, mens han var i pappaperm. Etter det har det stort sett vært en varm potet hvem som egentlig sa hva, visste hva og gjorde hva.

Problemet til Lysbakken er at han har vært ekstrem ullen på hva han fikk vite og når han fikk vite. Han har påtatt seg ansvar, men dobbeltkommunisert at dette egentlig ikke var han som hadde gjort noe galt.

Det er kanskje den verst tenkelige strategien han kunne valgt. Det er en kjensgjerning at den eksplosive økingen i statssekretærer, har medført en pulverisering av ansvarsforholdene i statsapparatet. Men å skulle implisitt dekke seg bak dette hadde kun fungert om han offentlig hadde korsfestet statssekretæren som ledet departementet mens han var i pappaperm. Og da kun om hun var såpass partilojal at hun hadde kastet seg på sverdet, tatt støyten og gått botsgang.

Det er sikkert sant at det ikke er bare bare å finne igjen ale bruddstykker av kommunikasjon som har gått frem og tilbake. Ja det finnes søkefunksjoner i epostprogram, men når skille mellom offentlig og privat kommunikasjon kan være flytende, så er det ikke sikkert alt blir arkivert etter forskriftene. Og tekstmeldinger kan naturligvis også gå i glemmeboken. Det er egentlig ikke det som er saken her.

Saken er at de invlverte ikke omgående skjønte at her hadde de beveget seg solid over grensen inn i korrupsjonsland, redegjort for at dette var et massivt feilgrep, og eventuelt trukket seg mye tidligere. I stedet har det virket som om det trodde stormen skulle blåse over så fort Lysebakken ropte Mea Culpa i og kastet seg så langflat han var. Tilfelle der statssekretær Kirsti Bergstø sende krasse beskjeder til en partifelle nordpå som stilte spørsmål ved Lysbakkens egnethet som ny leder i SV tyder på det.

Det burde ikke komme som en overraskelse at jeg mener Lysbakken omgående burde trekke seg som kandidat til det ledige ledervervet. Ja jeg vet at Kristin Halvorsen gir ham full tillit, og alt det der. Men selv om han kanskje kommer fra det med kun mindre riper i lakken, så er nok ikke den utsatte posisjonen som gallionsfigur for et synkende skip det rette nå. Ikke minste fordi mediaverden, kort hukommelse som den har, ikke glemme så fort. Og SV trenger en leder som kan ha fokus på partiet, og ikke mer eller mindre kamuflerte personangrep, skal de unngå å bli radert vekk og havne nede i mikroparti-land, under sperregrensen.

Heikki Holmås har selvsagt varslet at han ikke vil stille på nytt som lederkandidat. Noe annet vlle vært politisk selvmord innad i SV, siden ingen liker han som sparker den som ligger nede, uansett hvor velfortjent sparkene er. Dermed burde SV snarest varsle at de utsetter prosessen med å finne ny leder med noen måneder, og ta en ny telling i partiet. Kanskje finne noen som tidligere ikke har vært aktuelle, også fordi man da unngr mistanker om intent renkespill.

SPå får vi håpe fremtidige statsråd innser at det gjerne er fornuftig å lytte til hva embedsverket sier, det er de som er proffene. Kanskje noen kan sponse «Yes Minister» på DVD til Audun, så han har noe å kose seg med i en utvidet pappaperm?