Ottar og Pro Senteret: Kvinne er kvinne verst?

Det drar seg mot 8. mars, kvinnedagen. Bare navnet gir assosiasjoner til 70-tallet, hjemmestrikkede palestinaskjerf og brennende bysteholdere. Som om det kun er en av årets 365,25 dager det er noe poeng i å tenke på kvinner, resten av året bare er de der? Selvsagt skal dagen markeres med protest-tog og paroler. I og for seg vel og bra, men i året har en av parolene havnet i vrangstrupen på mange feminister. Kvinnegruppa Ottar trumfet nemlig gjennom parolen: Bekjemp prostitusjon – bedre hjelpetiltak – legg ned Pro Sentret.

Det er sikkert fordommene mine som snakker nå, men jeg har alltid oppfattet Ottar som mer opptatt av Kvinnekamp enn Likestilling.

Logoen deres er et hint

Deres misbilligelse over Prosenteret underbygger denne oppfatning. Årsaken til at de er så negative er at Pro Senteret stadig har advart mot skadevirkningene av forbudet mot sex-salg som ble innført i 2009. Pro Sentret ble opprettet i 1983 som Oslo kommunes hjelpetilbud for kvinner og menn med prostitusjonserfaring. I 1993 utnevnte daværende sosialminister Grethe Knudsen Pro Sentret til et nasjonalt kompetansesenter. Administrativt tilhører sentret Oslo kommune. Driften finansieres dels med statlige, dels med kommunale midler. På Pro Sentret er det ansatt fagfolk med ulik bakgrunn. Totalt 24 ansatte og en del frivillige arbeidere samt studenter og praktikanter. (Fra hjemmesiden deres.)

Pro Senteret har altså kompetanse og innsikt i sexmarkedet, og de varslet at det å forby sexkjøp kun ville medføre at handelen går under jorda. Det er ikke uten grunn at prostitusjon kalles verden eldste yrke. Det var antagelig en snerten neolitt-snelle med uvanlig store pupper som innså at hun ikke behøvde å sanke røtter og bær i sitt ansikts sved når hun kun vifte på steinalderstumpen og Oog, Thrak og Grook ville bringe alt hun trengte i bytte mot en kjapp runde i høyet. Selv om man har stor tro på det norske lovverket, det har nok lite å stille opp med mot 10.000 års sædvane sedvane, og de urgamle kjønnsdriftene. Dessuten har Pro Senteret alltid hatt et fokus på at det er snakk om individer, ikke grupper. Ingen er like, og deres skjebne, livssituasjon og livskvalitet spenner over hele spekteret. Alt fra rusavhengige og junkier via ofre for trafikking, til eskortepiker, call-girls og profesjonelle elskerinner som kun gjør det for penger, mye penger.

Norsk prostitusjonshistorie i ett nøtteskall: Christian Krogh - Albertine i politilægens venteværelse (1887)

Ottar vil altså rasere et kompetansesenter som jobber for å beskytte prosituerte mot overgrep, smittefare og motstridene juss. (I Norge er det for eksempel lov å selge, men ikke å kjøpe, og de prostituerte må skatte av inntektene, men kan ikke kreve fradrag for reisevei, arbeidsantrekk etc.)

Hvorfor denne vrangviljen mot sine medsøstre? (Ja jeg vet at det er en god del mannlige prostituerte også, men de er mer «collateral damage» i denne saken.) Jeg tror det er et utslag av et kjent fenomen blant politiske organisasjoner på ytre venstre fløy. De har en ryggmarksrefleks som slår ut når noen forteller dem at kartet deres ikke stemmer med terrenget, der man da enten må endre terrenget, eller få stilnet de kritiske røstene. I Ottars verden er alle prostituerte ofre, alle sexkjøper overgripere. Fritt valg eksisterer ikke, og sexhandel har overhodet ingen formildende omstendigheter. Når noen, som Prosentre da hever stemmen og sier: «Det du sier er feil», kaster man seg i skyttergraven. Lederen for Ottar i Oslo kom med et tilsvar på kritikken, uten at det egentlig gjorde meg særlig mye klokere.

Ottar har strengt tatt ropt ulv-ulv så lenge jeg kan huske, med angrep på alt fra toppløs soling på badestrender og artister med seksualiserte tekster, til klesreklamer og strippeklubber. Hadde det ikke vært bedre å sette inn innsatsen på litt mer matnyttige områder. Resten av samfunnet vet at klesmodeller er photoshoppede idealbilder, og at ingen noensinne har tatt skade av å se en pupp. Jeg har en snikende mistanke om at Ottar neppe er ivrige tilhengere av SlutWalk for å si det sånn

Nå sier jeg ikke at løsningen er fullt frislipp, og innføring av statlige «Sexmonopol» etter modell av Vinmonopolet. Men det er ett gammelt ordtak som heter at man kan hate synden, men man skal elske synderen. Ottar er ikke så redd for å kaste ut babyen med badevannet. De later til å glemme at det er takket være kompetansesentre som ikke inntar en moralistisk eller negativ holdning til sine klienter, man kan komme under huden på en bransje som har gått i stealth-modus. Det er gjennom denne kontakten man kan avsløre trafikking, overgrep og organisert kriminalitet. Ved å forholde seg nøytrale til eventuelle moralske innsigelser, og kun målbære hva som er de beste løsningene for de sexarbeiderne man er i kontakt med.

Jeg vil ikke at du som leser dette tror jeg er fryktelig kjip og mannsjåvinistisk. Jeg tilhører heldigvis en generasjon som er vokst om med at jenter og gutter er likeverdige, og selv om det er de små forskjellene som er morsomme, så er det til syvende og sist slik at å gjøre kjønn til en skillelinje mellom «dem» og «oss» er å gjøre alle en bjørnetjeneste.

Så ikke kom her med: Kvinner hører kun hjemme på kjøkkenet er det jeg sier

Ja, jenter fortjener lik lønn for likt arbeid, og oppsigelsesvern ved graviditet. Det er fornuftig å ha ordninger som sikrer at ikke gutteklubben grei kjører løpet og dyktige kvinner stanger i glasstaket eller dyttes ut på sidelinjen. Men det må på den andre siden være ufattelig slitsomt å alltid skulle forholde seg til sine medmennesker som genitalia m/vedheng, slik en del «feminister» later til å gjøre.

Jeg håper i alle fall det blir en revurdering av parolen, hvis ikke kan det bli et glissent tog, siden mange ikke vil støtte den implisitte kvinneforakten som ligger i bunn for Ottars syn.