De peenga, ja de peenga


Mo' money, mo' problems

…er til bekymring, for fattig og for rik.

Som jeg lovet da statsbusjettet skal jeg komme med noen mer eller mindre velvalgte gullkorn. Som gammel studentpolitiker er det naturligvis noen element som har blitt heftig debatterte, men det er ikke kun student-relaterte budsjettposter som er interessant.

Aller først kan vi jo ta matmomsen. Her lot man en gylden anledning til å gjøre underverk for folkehelsa. Det er bare å innrømme det, pisk og gulrot fungerer bedre på store menneskegrupper, enn alskens informasjonskampanjer. Likevel smeller man til med en generell øking. Hvorfor ikke bare øke på de usunne varerne, snacks, ferdigpizzaer, sjokolade og lignende junkfõr, og heller redusert, eller til og med fjernet den, på basisvarer som frukt og grønt, rene kjøttstykker, mel, melk og så videre. Way to drop the ball! I mellomtiden eser den norske befolkningen ut som en gjenglemt gjærdeig i vårsola.

Neste post som første til en veritabel storm (om ikke i et vannglass så i det minste i et middels stort badekar) var endringen i forskningsfinansieringen. Men for en gangs skyld var jeg enig i resonnementet til de høye herrer i regjeringskvartalet.

Det å skulle basere finansieringen av forskning på fondsavkastinger i dagens økonomiske klima er ganske håpløst. Statsobligasjoner er ikke de gullkantede papirene de en gang var. Selvfølgelig ligger det en innebygget risiko når man flytter all slik finaniering over i vanlige budsjettposter, men frykten for rasering av forskningsfinansieringen er betydelig overdrevet. Det er neppe slik at det norske folk vil stemme frem en fremtidig regjering som overhodet ikke ser verdien av grunnforskning. For det er den det egentlig er snakk om. Den oppdragsbaserte forskningen, og direkte anvendbar forskning vil uansett ikke lide noen nød. Det er all den forskningen som i stor grad bygger på tanken om «det hadde vært kjekt å vite» som er avhengig av statlig finansiering. Naturligvis forstår jeg ønsket om forutsigbarhet, men det er da virkelig ikke kun forskning som sliter med det ønsket i forhold til finansiering over statsbudsjettet.

Sist men ikke minst studiefinansieringen: Med en økning som ikke rekker til to kinobilletter engang så er det lett å skjønne at mange studenter føler seg lurt opp i stry av politikere som snakker varmt om heltidsstudenten. På den andre siden, jeg har alltid hatt ett ganske ambivalent forhold til hele tankegangen om heltidsstudenten. For det første har det de samfunnsøkonomiske aspektene. Selve finansieringen går per i dag med overskudd, det er ikke her hunden ligger begravet. Derimot er det en ekstremt lav arbeidsløshet i Norge, samtidig som stadig større prosentandeler av ungdomskullene velger å gå videre på høyere utdanning. Dermed ville det føre til solide problemer i arbeidsmarkedet om alle studentene skulle tas ut av sirkulasjon. Det er naturligvis også slik at jo bedre finansiert selve studietilværelsen er, jo mer fristende kan det være å utvide den utover det nødvendige.

..og hva skal studentene bruke all den ekstra tiden til?

Sist men ikke minst, jeg tror det er sunt å måtte forholde seg til arbeidsmarkedet som sådan, og andre, ikke-studerende, kolleger. Det er en del av dannelsesprosessen, og gjerne en grei reality check. Hvis ikke får vi lett en intelligensia som har blitt fremdyrket i et avsondret drivhus, i en monokulturell virklighet som i liten grad forbereder studenten på å benytte det man har lært i møte med andre, være seg fra andre fagretninger eller fra andre bakgrunner. Vi har vel alle vært i kontakt med fagidioter som har vitnemålet fullt av Aer, med en dertil hørende klokkertro på egen fortreffelighet, og andres udugelighet, men som relativt raskt avslører seg som like nyttige som en slumreknapp på en røykvarsler. Heltidsstudenter er dermed et ideal vi kan vende tilbake til når det faktisk er snakk om en eliteutdanning.

Når vi er inne på dette med økonomi, er det og selvsagt i vinden i forbindelse med de nye retningslinjene i forbindelse med boliglån. Finanstilsynet fraråder at bankene skal låne ut mer en 85% av kjøpesummen på boliger, selvsagt i et forsøk på å kjøle ned ett brennhett boligmarked. Selv Stoltenberg tror bobla vil sprekke, og i mellomtiden krangler man om man skal fjerne markagrensen eller bygge i høyden.

Så i utgangspunktet er det selvsagt ikke rett tidspunkt å planlegge boligkjøp. Og vi Husbanken tilbyr jo startlån, som blir stadig mer populært. Men problemet er fortsatt at for de fleste er det dyrere å leie enn å eie. Selv om boligprisene skulle stagnere, eller til og med synke, er det i realiteten kun et problem for de som har tatt opp for store lån i forhold til egen økonomi og de som forventer avkastning på investeringen i fast eiendom, investorer. Jeg har egentlig liten sympati med begge de gruppene.

Over boligdrømmen er himmelen alltid blå

Noe regjeringen selvsagt burde vurdert var å fjerne formueskatten på arbeidende kapital, og heller innføre solid beskatting på eiendommer utover privat bolig. For det er mange feite femtiåringer som har plassert pengene i fast eiendom, for å redusere beskattingen. Videre er det tåpelig å sette en prosentgrense for egenkapital. Spørsmålet er jo om du kan håndtere gjeldsbyrden du påtar deg. Og ikke fortell meg at om du har 300.000 i banken er du bedre rustet til å håndtere 1.7 millioner i lån, enn om du har 100.000 i banken og vil låne 1.2 millioner.

Et slik kapitalkrav legger også hinder i veien for studenter om er ferdig studert og skal inn på markedet, siden det er begrenset hvor mye du kan spare opp i løpet av studietiden. BSU-reglene burde og revurderes, en ting er at det er satt en aldersgrense, noe annet at det er et tak på summen du kan spare. Fjern begge deler, men behold bare en grense på hvor mye du kan få i skattefradrag per år. For den del, fjern skattefradraget fra fylte 33 år, men la det fortsatt være mulig å spare på kontoen, med de rentebetingelsene og sperrene som ligger der i dag. Det vil antagelig øke spareviljen hos folk. Jeg kjenner mange på min alder som nå er i den spesielle situasjonen at vi har en BSU konto på X kroner, pluss en større sparekonto på Y kroner, som teknisk sett kan brukes på hva som helst… Og så lenge det er et krav om egenkapital, fremfor å se på total gjeldsbyrde, lønner det seg i hvert fall ikke å nedbetale studielån!

Hvis man vil sikre at bankene ikke låner ut mer enn de bør, knytt boliglån til boligen, fremfor privatpersonen. Da vi vi nok se at bankene er langt mer restriktive på hvem som for låne, og hvor mye de får låne. Dermed vil summene i omløp på boligmarkedet reduseres, og vi får en slutt på den økonomisk dopingen om har foregått de senere årene.