Sosiale medier del 1: Rett verktøy til formålet


Sosiale medier (Bilde: Socialmediaobama.com)


Jeg har i mange år brukt sosiale medier både privat og i jobbsammenheng, og selv om det finnes mye god informasjon rundt forbi om temaet, er det alltid plass til litt mer. Ikke minst siden det er begrenset hvor mye som er rettet mot norske forhold, og den komparative analysen av de enkelte mediene.

Dette kommer til å bli en føljetong i flere deler, publisert etter som jeg har tid og overskudd. I første omgang vil jeg se kort på hvilke bruksområder de enkelte mediene har og hva som skiller dem.

Caveat: Jeg vil i første rekke ta utgangspunkt i de sosiale mediene jeg selv har erfaring med som budskapsprodusent. Jeg publisere for eksempel ikke på YouTube, da jeg synes det er for mye amrass å lage videoer. Ikke at jeg er spesielt fotogen heller. Derimot har jeg blogget på ulike plattformer siden 2005, vært på Facebook siden den åpnet for det generelle publikum høsten 2006 og brukt VGs ulike forumsløsninger siden 2001. Twitter var jeg ganske sent ute med, først forsommeren 2009, men til gjengjeld registrerte jeg meg på Google + mens det forsatt var under en million brukere world wide. I tillegg har jeg brukere på LinkedIn, Flickr, Reddit og StubleUpon.

Jeg skulle med andre ord ha ett rimelig bredt grunnlag for vurderingene mine.

La oss først se på hva vi mener med sosiale medier:
Sosiale medier er medier (kanaler eller plattformer) som ved hjelp av Internet eller webbasert teknologi, åpner for interaksjon mellom to eller flere mennesker (brukere). (Fra Wikipedia)

Jeg vil i tillegg legge til kravet om at brukerne skal være gjenkjennbare og unike. Med andre ord vil et helt åpent forum som for eksempel 4chan ikke fungere etter de samme mekanismer.

Merk at jeg ikke stiller noe krav om at brukerene ikke kan være anonyme. Selv om det vanligvis ikke er plattformens intensjon er det for eksemple fullt mulig å twittre eller blogge under pseudonym. Dette påvirker ikke mye av det grunnleggende som skiller de ulike plattformene. Derimot kan det gjerne være et tegn på en mer uhøytidlig bruk mer rettet mot ens egen fornøyelse, fremfor nytteverdi.

Ikke at det er noe galt i det: Mange redskap kan brukes på mindre fornuftige og mer underholdende måter enn deres tiltenkte nytteformål. (Bilde: seriouswheels.com)

Videre hevder jeg at informasjonsflyten må være åpen, forgrenet og asynkron. I det legger jeg at informasjon må være tilgjengelig for flere enn en enkelt tiltenkt resipient eller resipientgruppe, lett å dele videre, og den må ikke være avhengig av at brukerne er aktive samtidig.

Likevel er det ett grunnleggende momentet som kjennetegner alle sosiale medier: Deres hovedformål er å være verktøy for kommunikasjon (samt tåpelige spill, om det er snakk om Facebook). De baserer seg på at brukere, enten under fullt navn eller pseudonym, knytter kontakter og utveksler informasjon innen et rammenettverk som kan være løst eller fast. Verdien av informasjonen er ikke relevant for hvorvidt det er er et sosialt medium eller ei. Men det er klart at jo mer «støy» i informasjonsflyten, jo lettere er det å velge bort den kanalen. Det blir på samme måte som man valgte bort en kanal på den gamle reise-TVen hvis det stort sett bare var snøvær på skjermen.

De ulike mediene har ulike bruksområder. Facebook er for meg en sekke-post, der man holder kontakten med ulike bekjentskap man har samlet opp i gjennom. Fanden og hans oldemor har Facebook. Samtidig er Facebook et svært uformelt medium. Det blir en «fritidssyssel», og selv om det naturligvis gir et bredt nedslagsfelt kreves det mye «bokføring» om du effektivt skal kunne kommunisere målrettet. Google + er FB 2.0 i stor grad, bedre og mer intuitive løsninger, men færre brukere. LinkedIn er for mitt vedkommende kun business, no pleasure. Et verktøy for karriere- og nettverksbygging. Flickr bruker jeg primært som et lagringsmedium for bilder jeg ønsker tilgjengelig for meg selv uavhengig av om jeg har min egen maskin for hånden, mens Reddit og StumbleUpon er rene delingstjenester. (Som jeg sant og si ikke bruker spesielt aktivt lenger, er dette med tidsbruk kontra nyttefunksjon.) Twitter er kjapp og effektiv, og legger til rette for ordskifte, og effektiv deling av linker og bilder.

Der FB er folk jeg kjenner fra før og LinkedIn folk jeg kanskje vil nærmere yrkesmessig knytte kontakt med, er Twitter stedet for de jeg lar meg inspirere av, og kan diskutere med. Med andre ord kan det være hensiktsmessig allerede når du bygger opp nettverket innen hver enkelt kanal, å ha en tanke om hvordan du akter å bruke den kanalen. (Twitter kommer jeg forøvrig tilbake til i del 2.)

Sist, men ikke minst, mitt foretrukne medium: Bloggen. Inn under denne kategorien regner jeg dessuten forum som legger til rette for lengre innlegg. I praksis er det i stor grad den samme mekanismen som fungerer på slike forum som på en blogg. Det du skal være oppmerksom på i så måte er i hvilken grad du har kopirett over eget materiale på den valgte plattformen. I del 3 (og eventuelt 4 om jeg har mye på hjertet) skal jeg se på blogging som fenomen og redskap.

En liten kjepphest i forbindelse med sosiale medier:
Jeg ser stadig folk som har utsagn i profilen sin av typen «Jeg heter XXX og jobber med YYY men blogger/twittrer privat.» Dette er en misforståelse, ja nærmest en ansvarsfraskrivelse. Alt du gjør på nett i ditt eget navn vil til syvende og sist speile tilbake på deg og knyttes til deg.

Storebror ser statusoppdateringene dine! (Bilde: olemski.blogspot.com)

Vi, sosiale skapninger som vi er, klarer ikke å holde vanntette skott mellom en persons offentlige og private sfære (eller image) på den måten. En lege som «privat» twittrer om sin fascinasjon for dvergporno og tysk technomusikk vil neppe vekke særlig tillit.

Ikke slik å forstå at du til en hver tid skal behøve å holde deg strengt formell og pertentlig. Ulike plattformer har ulik atmosfære og gjennomslagskraft. Mange av de mer uformelle plattformene har fine verktøy for å begrense hvem som ser hva. Likevel er det en grei tanke å ha i bakhodet at ens gjøren å laden innen sosiale medier påvirker hvordan du oppfattes av andre i «den virkelige verden». Dessuten er det fort slik at om du ønsker at en kanal skal ha maksimalt nedslagsfelt på grunn av det du skal bruke den til, kan du ikke på den samme tid behandle den med den intimiteten du kan om du har bygget den opp som et nettverk av nære venner. Hvilke kanaler som egner seg for de ulike formålene er et stridstema. En tommelfingerregel er kanskje at jo større kontroll du har på hvem som er mottagere av budskapet ditt, jo større grad av intimitet kan du tillate deg, såfremt du har utøvet denne kontrollen med dette for øyet. Forvent ikke at du får i pose og sekk, og husk at på mange plattformer har du ikke mulighet til å uttøve en slik kontroll. Som jeg skal komme tilbake til er dessuten en effektiv utnyttelse av sosiale medier avhengig av en krysspollinering på tvers av plattformene, skal vi få den selvforsterkende effekten vi ønsker.

Som jeg vil komme videre inn på i del 3 så er blogger et noe upresist begrep. I den såkalte web2.0 har bloggen på mange måter erstattet den gammeldagse private hjemmesiden. I hvert fall blogger av min type, som er mangslugne i sitt temavalg. Som jeg skriver på About siden, det eneste fellestrekket ved innleggene er at de handler om temaer som interesserer eller engasjerer meg. En systematisk lesning vil dermed mest sannsynlig avsløre politisk grunnsyn, hvilke fagområder jeg interesserer meg for, mine preferanser innen populærkultur, hvilke hobbyer jeg bruker tid på, hva jeg synes er morsomt

...og muligens gi en kvalifisert gjetting på legning.

Det er selvsagt ikke tilfeldig hvilke signaler jeg sender ut her. Jeg forsøker å unngå å bli for privat, ikke nødvendigvis fordi jeg har noe å skjule, men fordi det neppe er av interesse for noen. Det betyr ikke at jeg ikke «blogger» i tradisjonell forstand, men da for å gi kontekst for det egentlige temaet jeg vil skrive om. (En teknikk jeg skånselsløst har rappet fra avisenes petit-artikler og kommentarer.) Jeg tillater meg å være mer useriøs eller flåsete på facebook der det primært er folk som kjenner meg fra før, som leser det jeg skriver, enn her, der hvem som helst med et modem og en PC (og en fungerende kjennskap til norsk eller tilgang på en oversetterside) kan lese det. Noe av det samme gjelder for Twitter, siden klønete utsagn kan spres lynraskt via retweets, men der takhøyden også er noe større. (Og jeg må anta at de som følger meg har en viss formening om hva de kan forvente…)

Det vesentlige er å gjenkjenne hvordan og hvorfor du bruker dine valgte kanaler, og avpasse kommunikasjonen din etter hva du ønsker å oppnå. Det er ingenting som virker så malplassert som for formelle eller for uformelle budskap i forhold til mediet.

Et godt eksempel er stortingspolitikere på Facebook.

«I dag var jeg på besøk på Fitjar, hyggelig at så mange av dere møtte opp. Distriktene er viktig!»

Gjennomarbeidede og fargeløse kommentarer som virker uforholdsmessige stive i et medium som er svært uformelt. I motsatt ende av skalaen er bloggere som deler alt for mye informasjon om fyllenerver, mens og kjærlighetssorg. Det blir for familiære i et medium som lett oppfattes som mer bestandig og varig. (Men den samme informasjonen behøver ikke virke like malplasser på for eksempel Twitter, siden det er mer en flytende dialog.)

Om du, som meg, har mange ulike kanaler du bruker, vil det derfor være fornuftig å vurdere i hvilken (eller hvilke) kanal du best kan få utløp for det du brenner inne med. Noe som er en helt grei Facebookstatus, virker meningsløs på Twitter. Noe som blir alt for omfattende uten å forkortes til det ugjenkjennelige som en kommentar på Facebook eller i et debattforum, kanskje kan være utgangspunkt for en gnistrende artikkel på en blogg. (Som du så selvsagt kan linke til i kommentaren.)

Nok for denne gang. Neste gang skal jeg ta for meg Twitter, og en del av den statistiske analysen som dette snedige mediet har blitt gjenstand for. I tillegg se litt på hvorledes vi faktisk bygger opp nettverkene våre i de enkelte sosiale mediene.