Cutting corners


Etter en uke med over 40 timer på jobb var det deilig å kunne ta langhelg.

Kunne sove til jeg selvvåknet, spise en bedre brunch og slå på tråden hjem. Vanligvis har opphavet for lengst funnet sengen innen jeg kommer fra jobb, så det er hyggelig å ta en prat når anledningen byr seg. (Om du fortsatt har foreldre i live, sørg for å ringe de en gang i uka. Dagens oppfordring!)

Så måtte jeg gjør unna litt kjedelige ting som en hvitvask og storhandel. I motsetning til de tre siste åra er jeg nemlig ikke på Pstereo i år. Ikke kun fordi jeg ikke fikk ordnet meg en gratisbillett, men jeg syntes ikke line-up en var like spennende som i fjor. I stedet har jeg sett 3 episoder Torchwood og i skrivende stund 2 episoder Game of Thrones, pluss Summerslam 2011 fra forrige helg.

Captain Jack Harkness er ikke homoseksuell, han er omniseksuell, har det en puls er det gangbart.

Apropos Summerslam, som var veldig bra med to eksepsjonelt bra mesterskapskamper, så var det morsomt å se Kevin Nash. Er bare en drøy uke siden jeg spådde at han ville dukke opp på skjermen snart, og der var han. Håper det er starten på en lengre storyline med ham som løs kanon.

I tillegg til det har jeg fått brukt en liten time med den mest Zen-fylte aktiviteten jeg vet om, counter clipping (derav tittelen). For to uker siden kjøpte jeg jo tre gamle wargames på tilbud på Outland. Brikkene til slike hex&chit spill er små 0.5 inch pappbrikker, som kommer på ferdig stansede brett. Når du puncher de ut blir det små «eselører» i hjørnene. Og da må man frem med en neglklipper, (selvsagt kjøpt inn ene og alene til dette formålet!) Det er en helt egen diskusjon blant wargamere hvorvidt det er nødvendig eller ei. Personlig synes jeg det både er estetiske og praktiske årsaker. Det reduserer sannsynligheten for at pappen delamineres, og det gjør det enklere å stable brikkene.

Vi snakkes altså om denne typen spill, verdenshistorien gjenskapt med papirkart, pappbrikker, terninger, en tjukk regelbok og den menneskelige hjerne.

Men det var egentlig en helt annen ting jeg tenkte å skrive om: Nemlig et underlig paradoks jeg er sikkert på mange har opplevd. Hvorfor er det jenter som klager sin nød over kjærlighetssorg til sine mannlige venner med utsagnet «hvorfor finner jeg ikke noen som er som deg»? Med mindre en av partene er homofile, eller de er i slekt er det et helt meningsløst utsagn. Naturligvis finnes det noen omstendigheter der det er vanskelig at de to personene kunne innledet ett forhold, om de for eksemple begge tjenestegjør i de hemmelige tjenester, eller en av dem er astronaut eller må leve i ett trykkammer av helsemessige årsaker. Men ellers? Hun er jo åpenbart ulykkelig i sitt forhold eller mangel på sådanne, og det er neppe naturlig å betro seg til menn som er veldig låst opp med kone og barn. Koner ofte har innsigelse mot at deres menn er confidant til single kvinner, om de har noe de skulle ha sagt. (Alternativt at hun som klager er en skikkelig burugle, men la oss ta utgangspunkt i at det er et relativ oppegående individ med normal renslighet, intelligens og pupperi.) Likevel ser hun altså ikke skogen for bare trær, eller kanskje hun ikke vil se…

…eller det er helt andre årsaker.

Men mest sannsynlig mener hun snarere «jeg vil ha noen som ligner på deg, bare bedre» eller «jeg vil ha noen som ikke ligner på deg annet enn på visse spesifikke områder». Og det er fair nok, jeg har hatt venninner som har sagt: «Hvorfor finner jeg ikke noen som deg, men 5 år yngre og 30 cm kortere?» Helt fair det. Eller hva med hun som var på jakt etter en passe dum gutt, fordi hun ville være «the brains of the operation»? Plausibelt nok, i et parforhold der det er stor forskjell på hvor smarte partene er, er ingen lykkelig. Den dumme får aldri sett realityseriene sine, og er troendes til å stemme Frp eller tape i sjakk mot husets hund, mens den smarte må forklare 3 ganger om dagen hvordan kredittkort fungerer og må leve med at alle vitser faller på stengrunn fordi partneren ikke skjønner punchlinen.

Noe av problemet ligger antagelig i at vi er hardwired av biologien til å tiltrekkes av ulike egenskaper når det gjelder sexappeal kontra partnerskap. I naturen var det avgjørende for genene dine sine sjanser at du helst parret deg med en alfa, men de er ubrukelig når det kommer til å sikre en harmonisk familie.

Høy nerdefaktor, veldreide former og et avslappet forhold til antrekk er selvsagt et godt utgangspunkt

Dermed komme du i situasjonen at dine venner av det motsatte kjønn enten er typen du tiltrekkes seksuelt av, eller er typen som har egenskapene du ser etter i et parforhold, og det er vanligvis begrenset overlapp. Om det er den førstnevnte typen så kan det selvsagt utvikles til «friends with benefits», problem løst. I det andre tilfelle kommer du i klemmen og risikerer å komme med slike utsagt som over. Kommer du med slike utsagn fremstår du enten som en omtenksom sjel og dårlig løgner, eller som komplett irrasjonell. Og hvis du faktisk mener det bokstavelig, så er det da ingen grunn til å lete lenger?