Ondt ofte lider en heltidsstudent


En forskningsminister får sett mye forskjellig på sine besøk hos høyere utdanningsinstitusjoner land og strand rundt, her tilsynelatende neste generasjon endoskopi-sensorer for større sjøpattedyr. Bilde: UiB.no


Det sies at det er et tegn på at du har drevet med litt mye studentpolitikk når Facebook tipser deg om at du burde bli venn med utdanningsministeren siden dere har 45 felles venner. Enn så lenge jobber jeg mer med å redusere mengden kontakter på FB enn å øke den, mer om det senere, så jeg har ikke falt for fristelsen til å adde Tora Aasland.

Men selv om vi ikke er Facebookvenner, og jeg for lengst er ferdig med studiene, holder jeg et lite øye med hva som rører seg i høyere utdanning. I dag har Tora postet et innlegg om utfordringene rundt studiefinansiering på bloggen sin.

Der er det et og annet å anmerke. For det første virker det som om KD etterhvert har innsett at det er visse studiesteder som har noe større press på boligmarkedet enn andre. Så dermed forventer jeg at fremtidig støtte til studentboligbygging reserveres for Oslo, Bergen og Trondheim.

Mer oppsiktsvekkende er det at det nå er over og ut for heltidsstudenten tydligvis. Misforstå meg rett, jeg tror alle studenter har godt av å komme seg ut i arbeidslivet underveis i studiene. Det er gjerne er fin reality check, og man får impulser fra andre mennesker enn kun andre studenter. Jeg tror det er sunt og motvirker fagidioti og fagarroganse. Men det er ikke kun fordeler med å tvinge alle studenter ut i arbeidslivet. Først og fremst er det sløsing med ressursene, siden det betyr at utdanningsløpet nødvendigvis må bli en del lenger. Uken har tross alt kun 168 timer, og om du må bruke 20-25 av dem i snitt på en deltidsjobb, kan du ikke samtidig bruke de 48 timene i uka på studienedet er lagt opp til. Det er klart om du fjerner all kulturell aktivitet, sover mindre, ikke trenger og gjør alle innkjøp og sosialisering på nettet, er det teknisk sett mulig, men slike mennesker som synes det høres bra ut vil vi vel helst ikke ha.

Dessuten er ikke alle jobber like relevante, fortrinnvis burde studenter ha jobber som reflekterer det nivået de er kommet til i studiet. derfor var slike forsøk som piloten «Studenter inn i forskningen» er så viktige. Slik det er i dag er det nær sagt umulig for mange interesserte unge studenter å komme inn i en akademiske karriere tidlig. Og det gjenspeiler seg kanskje i hvor skjev fordelingen er av norske kontra internasjonale Ph.D-kandidater.

Det er også en ressurssløsing i og med at studenter dermed fort kan presse ut av arbeidsmarkedet mange som ikke har ønsker om eller evner til å ta høyere utdanning. Det er jo et ormebol å begi seg inn i, diskusjonen om alt for mange tar høyere utdanning, men det er utvilsomt et faktum at mange studenter tar jobber innen service- og handelsnæringen. Disse jobbene hadde nødvendigvis tilfalt andre, om studentene var heltidsstudenter.

Til gjengjeld slipper norske studenter stort sett utgifter til slike rare hatter.


Sist men ikke minst, den gratis utdanningen. Bare fordi vi ikke har skolepenger i Norge, betyr ikke det at utdanning er gratis. Og det selv om vi ser bort i fra behovet for å bruke oppsparte midler til livsopphold. I løpet av et vanlig 5 årig studieløp blir det fort 50.000 i bøker, i tillegg til at du trenger labfrakk (eller andre arbeidsantrekk), egenandeler på ekskursjoner og naturligvis en solid Laptop med dertil hørende programvare. Selv om du kan komme unna med en del studentlisenser eller gratis løsninger er det fort noen tusenlapper som flyr her og. Sist men ikke minst, hvert år du studerer taper du i mange tilfeller livsinntekt og fremtidig pensjonsinntekt. Rett og slett fordi utdanning i mange tilfeller ikke lønner seg i kroner og øre. Så det er riktigere å si at vi ikke har skolepenger enn å si at det er gratis å studere.