Julens tegneserier


Jula er tegneserietid. (Ja hvorfor skulle jula være et unntak.) Og da tenker jeg ikke på den særnorske tradisjonen med julehefter. Nei, som vanlig hadde jeg en del tegneseriealbum på ønskelista, og var som vanlig åpen for overraskelser. En ønskeliste er jo ikke annet enn noe giverne skal kunne spinne videre på.

Og det ble slett ikke en verst samling.

Nemi Montoya


Først av alt: Nemi bok 6: Monstermaskinen. Jeg liker Lises kyniske og uregjerlige tegneseriefrøken svært godt, har abonnert siden bladet begynte å komme ut, og har stort sett komplett samling av alt som er gitt ut, helt fra den spede starten på «Den svarte siden» i LGV for 13 år siden. Selvfølgelig samler jeg også på bøkene.

Årets Nemibok bestod av avisstriper og magasinsider fra 2004, samt tegninger, postkort, reisereportasjer og ikke minst den lengre historien «Små, betydningsløse ting». Forordet stod den amerikanske forfatteren og artisten Nicole Blackman for denne gangen. Det er som det skal være, skråblikk, tant og fjas og litt rørende poesi. Jeg tror folk blir bedre mennesker av å lese Nemi. Selv om Lise ikke alltid kan unngå å la Nemi utrykke Lises meninger om politikk for eksempel, men det er jo ikke så unormalt blant forfattere. Nemi er på mange måter motstykket til Pondus i den norske tegneserie-eksplosjonen som kom på 90-tallet, og har også hatt suksess i utlandet.

Det skulle jo bare mangle: Det Norge er kjent for å eksportere til den internasjonale populærkulturen har en tendens til å være svartkledd, og naglebefengt. En rocka frøken med sine meningers mot, et hjerte av gull (mesteparten av tiden), utsvevende livsførsel og et utpreget evne til å se at keiseren er naken.Posører, uavhengig av valør, får sitt pass påskrevet. De fleste hadde vel egentlig ikke hatt noe i mot å hatt en Nemi i omgangskretsen, de heldigste av oss har det. Og så lenge Lise lar Nemi boltre seg og det kommer ut nye album og bøker, kommer jeg til å samle.

Carl Barks laget og en rekke oljemalerier av Donald, nevøene og ikke minst verdens rikeste and


Så en liten impulsgave fra morsan: Donald Duck: Den Store Boken. En fullformats donaldsamling med fokus på særlig nyere europeisk produksjon, pluss en obligatorisk historie fra mesterenes mester, Carl Barks. Donald er som kjent mye større i Europa enn i Statene, og svært mange av bifigurene og elementene i moderne donaldisme har sitt opphav i Europa, særlig Italia.

Jeg er jo oppvokst på Donald Duck & co og kan selvsagt irritere meg over at ikke de årgangene ble bedre tatt vare på. Men en ting er de mer humoristiske småhistoriene bladene var kjent for. Donald skinner som best i det lenger, mer komplekse eventyrene synes nå jeg. Og egentlig skal vi kanskje vær glad for at Donald i Usa er mest forbundet med et ishockeylag og som bifigur til rotta i Anaheim. Da har europeiske forfattere og tegnere kunnet foredle anda i matrosdress til en svært mangfoldig figur, som delvis har brutt fri fra klassisk «funny animal» tegneserietradisjon.

Coveret til del 8: Rojhaz, Sir Nicolas Fury og Virginia Dare


Men nok Donald; en bok jeg hadde ønsket meg var Neil Gaimans Marvel 1602. Gaiman var en stor Marvelfan og etter litt diskusjon og brainstorming sammen med sjefsredaktør Joe Quesada ble resultatet en miniserie som kom ut i 2008 og nå er samlet mellom to permer. Man kan si mye stygt om Quesada, men han er åpen for å la kreative forfattere ta ballen og løpe med den, om resultatet kan bli interessant. Premissen er enkel: I en alternativ verden (retroaktivt kjent som Earth 311, «vår verden» er Earth 616) har Marvels helter fra gullalderen oppstått i elisabethiansk tid, 400 år «for tidlig». Jeg skal ikke røpe for mye av plottet men historien følger Sir Nicholas Fury, spymaster general for Dronning Elisabeth, og Dr Stephen Strange, hennes hoffmagiker, i deres forsøk på å forhindre jordens undergang. En utfordring der blant annet Otto «the Handsome» von Doom av Latveria, og hans forsøk på å kapre et dommedagsvåpen tempelherrene har voktet som er på vei fra Jerusalem, spiller en rolle. For ikke og snakke om Virginia Dare og hennes mystiske indianske vokter Rojhaz som besøker England for å be om støtte til koloniene i den nye verden, den blinde spillemannen og agenten Matthew Murdoch eller Carlos Javier og hans unge elever. Og hva skjedde egentlig med Sir Richard Reed og hans venner ombord på skipet Fantastick?

Med andre ord, kjenner du ditt marvelunivers er boken tettpakket med små overraskelser og allegorier. Og det hjelper selvsagt at tegningene til Andy Kubert, som så ble digitalt malt av Richard Isanove, uten forutgående tusjing er fabelaktige. Og hvert komer i den opprinnelige serien på 8 ble utført som scratchboards av Scott McKowen, og er gjengitt i boken. Seien ble en kjempesuksess og har levd videre i flere senere gjengivelser som har utforsket andre deler av denne alternative verdenen.

Mignolas strek og fargebruk er uhyre distinkt og ren


Det neste boken var Hellboy: Seeds of Destruction. Dette er det nærmeste vi kommer Hellboys opprinnelse, og var den første miniserien Mike Mignola laget om helvetesgutten, sammen med John Byrne (et navn som heller ikke burde være helt ukjent for tegneseriekjennere) helt tilbake i 1994. Historien var en av utgangspunktene for den første Hellboy-filmen, og Mignola svært tydelig inspirasjon av Lovecrafts Cthulhu mythos.

Det eneste kjedelige var at limet i ryggen på boka tydligvis ikke var helt i slag, så det begynte å løsne på annen gangs gjennomlesning. heldigvis oppdaget jeg det. Så et nytt limlag og 24 timer i press skulle ha reddet boka. 🙂 Litt kjedelig at sånn skjer, men det kan oppstå når man har gamle opplag av graphic novels og samlinger. Butikken/distributøren kan for eksempel ha lagret bøkene under suboptimale forhold. Er særlig en risiko når det er bøker som aldri har vært åpnet, siden bladene da heller aldri har vært brettet og er ekstra stive, noe som legger mer belastning på limryggen. Det er jo derfor man før brukte å «brekke inn» nye bøker.

Thugboy, Ninjette og heltinna sjæl... Skal ikke være lett å redde verden


Neste bok var noe helt annet: Empowered vol. 1 av Adam Warren. Empowered er noe så uvanlig som en amerikansk produsert mangainspirert-lettbent variasjon over superhelt-sjangeren. En pussighet er at Warren kun lager historiene som rene blyanttegninger, uten hverken tusjing, fargelegging eller rastering. Empowered handler om Elissa Megan Powers, populært kalt «Emp» og hennes stadige problemer som den minst suksessfulle superheltinnen i teamet «The Superhomeys». For det er ikke lett når superkreftene dine (økt styrke, stamina og usårbarhet) er et resultat av en «hypermembran»-drakt som både lett går i stykker, og er svært avslørende, særlig når man i utgangspunktet både er sjenert og synes man er for bred over baken.

Resulatet er at Emp stort sett er den som må reddes av resten av heltene, og stadig får satt egen bluferdighet på prøve. Heldigvis har hun støtte hjemme i form av den reformerte profesjonell-superskurk-løpegutten «Thugboy» og den lettere alkoholiserte ninjaen Ninjette. Samt den paranormale entiteten som omtaler seg som «The Caged Demonwolf» (og minst 40 andre titler). Han ble fanget en intergalaktisk bondage-belte (do not ask) av Emp, og siden resten av Superhomeyene ikke ville ha han i hovedkvarteret bor han nå, fortsatt innesperret i beltet på stuebordet hennes der han benytter tiden til å se DVDer og bryte den 4. veggen. Serien følger selvsagt mangatradisjonen med å være rett så eksplisitt. men et aktivt sexliv, og venner som faktisk respekterer henne medfører og at Emps evner som heltinne styrkes. Joda, lettbent morro, men serien innholder og en opponent som er alt annet enn parodisk: Willy Pete (militærslang for hvit fosfor). Denne levende ildmørja har en høne å plukke med Thugboy, og hans modus operandi er drap, voldtekt og kannibalisme. Fortrinnsvis av personer med superkrefter siden vanlige mennesker «ikke varer lenge nok» i møte med 5000 grader celcius…

Volume 1, er som navnet tilsier de første historiene Warren skapte med Emp, og de aller tidligste er gjerne korte og springende. Det var først underveis han begynte å sy historien sammen, og la karakterene blir mer enn todimensjonale karikaturer. Og mellom historene kommentere og diskuterer Emp med leseren. i dette universet er den 4. veggen for pyser, og det er mye metahumor (og metahumans).

Fra venstre mot høyre: Ozymandias, Silk Spectre II, Doctor Manhattan, Nite Owl II, Rorschach og foran:The Comedian. 6 litterære skikkelser som forandret en genre for alltid.


Sist men ikke minst: Watchmen. far 1987-1988. Alan Moores magnum opus, tegnet av Dave Gibbons. Og det var likegodt en bok signert av tegneren jeg fikk. Den eneste graphic novel‘en som kom med på TIMEs liste over de 100 beste engelsk-språklige romaner i det tyvende århundre. Det hele begynte med at DC kjøpte opp gamle Charlton Comics, om med det fikk et helt superheltunivers på kjøpet. De viste ikke helt hva de skulle gjøre med det, og lot Alan Moore pitche noen ideer. Det visste seg fort at han ideer ville gjort det umulig å bruke universet videre, men i stedet for å skrinlegge planene, laget DC og Moor like godt et nytt univers. The Atom ble Dr. Manhattan, Phantom Lady ble Silk Spectre, The Question ble Rorschach, The Shield ble The Comedian og så videre.

Det er en dystopisk, alternativ verden vi presenteres for. På 40-tallet hadde vigilanter tatt opp kampen mot gjenger, som bruke kostymer og gimmicker for å spre skrekk og forvirring. Disse «maskerte eventyrerene» ble populære, men i det store og hele manglet de «super» delen av «superhelt». Inntil en ulykke på et forskningsinstitutt dreper Jon Osterman og han gjenskaper seg selv som Doctor Manhattan. (Et navn valgt av PR-folk i forsvarsdepartementet, det minnet USAs fiender på hva som lå til grunn for USAs supermaktstatus, Manhattan-prosjektet som skapte den første atombomben.) Da han ble offentliggjort var det med utsagnet: «The Superman exists, and he is American.» Å ha en levende gud forrykket maktbalansen, Dr. Manhattan vinner Vietnamkrigen på 2 uker i 1971, (Vietnam blir senere USAs 51. stat) og han baner veien for Nixons 3 gjenvalg som president. Men i historiens nåtid henger trusselen om atomkrig fortsatt tungt over jordkloden. ved lov ble maskerte eventyrere forbudt i 1977, med unntak av Dr. Manhattan, og opportunisten (og krigsforbryteren) the Comedian, som fortsatt tjenestegjør for staten, og sosiopaten Rorschach som operer på utsiden av loven. Men de fleste heltene hadde pensjonert seg før den tid, sammenliknet med en ekte superhelt var det ikke like stas å løpe rundt i fancy kostymer. Men så blir The Comedian drept og Rorschach lukter at noe er i gjære…

Boka er full av interessante What-Ifs. Det finnes for eksempel ikke superheltserier, piratserier har fylt den nisjen. Og heltene presenteres som feilbarlige skikkelser med tragiske forhistorier. Av de opprinnelige heltene i «The Minutemen» ble Dollar Bill (som var sponset av en bank) skutt og drept under et ran, når kappen hans satt seg fast i en svingdør. Silhouette måtte forlate gruppen på grunn av sin legning, homofili var ikke gangbart i USA på slutten av 40-tallet, og hun blir drept sammen med sin elskerinne kort tid senere. Den første Silk Spectre gifter seg med agenten sin, andre tvinges til å pensjonere seg når de ikke vil svare for seg når de innkalles for å vitne for McCarthys kommite for å bekjempe kommunisme.

Boka la med andre ord grunn for den økte realismen som revitaliserte superheltsjangeren på slutten av 80-tallet. Batman gjenoppstod som «The Dark Knight» i Frank Milles penn, Marvels Dare Devil, som alt hadde vært uvanlig åpne om at livet som superhelt ikke nødvendigvis var en dans på roser, tok det hele et steg videre, og fremfor alt: Media og forlag ble obs på at tegneserier som kunstform og medium kunne brukes til mer enn lettbente eventyr for barn og ungdom… Moore var riktignok mindre fornøyd med at mange lesere misforstod deler av moralen hans: Rorschach er ikke et eksempel til etterfølgelse. Hans misantropiske verdensbilde illustreres av beskrivelsen han gir av «fjeset» sitt. «Black and white, clearly defined, never gray.» Han behandler alle spørsmål binært, enten/eller. Dr Manhattan derimot sliter med en stadig mindre felleskapsfølelse med menneskeheten. Han er en gud, opplever all tid parallelt og har absolutt kontroll over materie… Da blir menneskelige problemer og følelser vanskelig å forholde seg til.

En annen ting Moore er mindre fornøyd med er kontrakten han skrev med DC. Alle rettigheter til Watchmen reverserer nemlig til ham personlig når boken går ut av trykk… etter 24 år har det fortsatt ikke skjedd, og det er lite trolig det vil skje i hans levetid. Han har og en distinkt motvilje mot filmatisering av bøkene sine, og har sverget at han aldri skal se en eneste en. Hverken Watchmen (som kom i 2009 etter nesten 20 år i development hell) V for Vendetta eller 300…

Filmen ja, hva skal man si, jeg synes den var fantastisk, men i likhet med Ringenes herre er det en filmatisering av noe som er umulig å filmatisere… Men alt i alt er stemningen der, og castingen var etter mitt syn svært god. Det er riktig nok to små ting som irriterer meg litt, der de har endret den opprinnelige historien. Det ene er det faktum at det aldri fantes noe superheltgruppe som het «Watchmen» i boka. Den på 40-tallet var «The Minutemen» oppkalt etter styrken fra den amerikanske frigjøringskrigen, den andre, som egentlig aldri kom av stabelen, het «Crimebusters». Watchmen kommer fra et sitat av den romerske satirikeren Juvenal som var et angrep på et tenlt utopi, der freden ble sikret av uangripelige oppsynsmenn: «Quis custodiet ipsos custodes?» Eller altså: «Who watches the watchmen». Gode gamle «makt korrumperer-absolutt makt korrumperer absolutt» som leitmotif altså.

Og så en spoiler: Adrian Veidts plan i boken er ikke å legge skylden på Dr. Manhattan. Selv om det på sett og vis er en vel så rasjonell plan. I boken er det en psionisk mutasjon han teleporterer til New york, og som dreper mesteparten av byens innbyggere. Intensjonen hans er å forfalske en invasjon av romvesener, og det fungerer. Grunntrekkene er de samme, men et voktiog moment er at i boken angripes kun USA. Resten av verden forenes likevel: Våpenkappløpet var i stor grad noen USA selv skapte ved sin dominans. Noe selvsagt jordens smarteste mann hadde innsett… Jekk ned USA og skap en felles fiende = Fred på jord.

Det er fremdeles litteraturens beste eksempel på en knust klisje, når Ozymandias etter å ha beskrevet sin plan i detalj til resten av heltene møtes med et forugsigbart «Men vi skal stoppe deg» og repliserer «Tror dere jeg er en tegneserieskurk? Planen ble gjennomført for over en halvtime siden.»

Så det var julas tegneserier, og de slår Vangsgutane og Knoll&Tott synes nå jeg da!
Hvilke serier liker du kjære leser? Har du lest noen av disse, hva syntes du i så fall?
Sleng inn en kommentar da vel, og har du tips om serier du tror jeg vil like, kom gjerne med de og!