Hva vet NHO om Samskipnader?


Om Samskipnaden i Narvik går overende vil studentene flytte vekk

Baard Meidell Johannesen i NHO har blogget om Studentsamskipnader. Og han mener tydligvis, basert på erfaringer fra Narvik, at i motsetning til i næringslivet, der det er naturlig at styrene kontrolleres av de som i størst grad påvirkes av virksomhetens suksess, nemlig eierene, er det annerledes med Studentsamskipander. For ingen våger vel påstå at det ikke er studenter som i størst grad direkte påvirkes av at samskipnadene går godt eller dårlig? NHO mener vel vanligvis sett ikke at man skal redusere mulighetene veldrevne bedrifter innen en sektor har, kun fordi det er enkelte råtne epler som setter seg selv over styr?
Jeg skal vri litt på argumentasjonen hans:
NHO-pamper har jo ofte erfaring i forretningsdrift, men skolerte og smarte innen studentvelferd er de i liten grad. I hvertfall om Johannesen er et typisk eksempel for rasen.

Noen studenter vil kanskje forvente at den lokale samskipnaden dekker ALLE trinnene i pyramiden

Samskipnader er et særlovsselskap, med andre ord reguleres de av helt egne lover og regler. Og en av de unike tingene er jo at de ikke har medlemmer eller eiere, men de er til for studentene. Dermed skulle man jo tro at de som er best egnet til å vurdere hva en samskipnad skal tilby, utover grunntrinnet i Maslows behovspyramide. Problemet er selvsagt egenrådige direktører, uerfarne styremedlemmer, og sist, men ikke minst, at mange samskipnader i Norge driver i småskala.

Det første kan avhjelpes med en sterkere nasjonal kontroll, organisert gjennom Samskipnadsrådet for eksempel. NOKUT kvalitetssikrer utdanningen i Norge. Kanskje et «NOKSS» (Norsk Organ for Kvalitet i Studentsamskipnadene) hadde vært en idé?

Når det gjelder kompetansen til styremedlemmene, er løsningen selvinnlysende, her er det snakk om studenter, og er det noe studenter er gode på er det å studere. Interessant nok tilbys det en rekke kurs og fag innen bedriftsledelse og styrearbeid i Norge. Så det bør kanskje være påbudt at den enkelte samskipnad dekker studiekostnadene for en grunnkompetanse hos nyvalgte styremedlemmer? Baard Meidell Johannesen later til å glemme en annen vesentlig ting i sin kronikk. I loven heter det helt riktig: “Dersom de ønsker det, kan studentene velge å ha flertall av stemmene i styret.” Men det er ingenting som krever at studentene må velge studenter. De kan velge hvem pokker de vil! Om de helst vil ha en blåruss med stålkontroll på styreverv, så står de fritt til å velge vedkommende. Siden det er studentene lokal som avgjør hvilke krav de skal sette til valgbarhet til et styre. Det essensielle er at valg- og referanseorganet for samskipnadene, det som i de største byene er skilt ut som egne Velferdsting, og på mindre studiesteder er en del av det lokale studentdemokratiet, har tilbakekallelsesrett! Med andre ord, om studentene mener at de blir overkjørt av en samskipnad kan de kaste majoriteten av styret og velge nye, mer lydhøre representanter. Checks and Balances som det heter på Nynorsk.

Samskipnader skal ikke ha kjærlighet til penger, men til studentene sine

Selvfølgelig vil de fleste Velferdsting fremforhandle utvidede ansvarsområder, her i Trondheim har for eksempel Velferdstinget full bestemmende myndighet over semesteravgiften, (som er snaue 12,5 millioner i året), og uttaler seg om alle disposisjoner av årsoppgjør i SiT. (Studentsamskipnaden i Trondheim.) Men selv om de ikke gjør det, er det viktig at studentene føler en nærhet til samskipnaden de faktisk MÅ betale penger til hvert semester for å få lov til å ta fag. Dessverre er det jo og slik at mange vertskommuner for høyere utdanning ikke kan eller vil tilby de tjenestene studentmassen på stedet har behov for. Være seg billige boliger, barnehageplass eller helsetjenester.

Hva så med det siste problemet, at mange samskipnader er så små at de er økonomisk sårbare for konjunktursvigninger, eller ett enkelt feilslått prosjekt? Her er det nok bare en farbar vei i fremtiden. Flere samskipnader må samorganiseres, gjerne i takt med en samorganisering av små studieinstitusjoner. Det ligger jo faktisk i navnet, og solidaritetstanken sam-skip-nadene er bygget på. Man «skiper» eller stifter, noe sammen, i lag. Men de nye, større samskipnadene må fortsatt være studentkontrollert, hvis ikke forsvinner hele poenget!