Den tid, den sorg, nå er det tid for MONDAY NIGHT RAW! (starring TEVPoTRaPGMoMNRaFNSD John Laurinaitis, enten du vil eller ei!)

Logikk tett som en sil

Som så ofte før starter vi med en promo, denne gang ved John Cena. Han er forståelig nok opprørt over avslutningen søndag. Hvem som helst hadde vært bedre GM enn John Laurinaitis. Han kommer til og med med en referanse til Anonym-GM-Laptopen. Trodde det var meningen vi skulle glemme den jeg? Solid poeng fra Cena: Nær sagt alle erstatter-GMer ville vurdert å hyre Show igjen. (Protip til Creative: Når bookingen deres er full av plot-hull er det ikke sikkert den beste løsningen er å ha posterboy nr 1 trekke oppmerksomhet til dem på flaggskipshowet deres.)

Eve avbryter for å introduere JL. Han kommer ut i en raff sittescooter. Noen har lært å selge juling i alle fall! (Ta notater Cena!)

”Got me a scooter, them bitches loves scooters” (Bilde: WWE)

Han ligner litt på Joe Fixit når han stiller i dress. (Bilde: Marvel)

David Otunga kommer ut i den absurde dressjakkecapen sin og vil slå Cena slik som sjefen. Cena er ikke klar for å leke, så etter å ha jakta pån og så fått tak i David var det kort prosess. Curt Hawkins, Tyler Reks og Primetime Players angriper Cena. Han må reddes av Sheamus.

Laurinaitis påpeker at han ikke ga tag teamgutta lov til å angripe noen. Men han synes Cena og Sheamus passer sammen så de skal få bryne seg mot 3 enn så lenge hemmelige motstandere i aftenenes main event. En 2 mot 3 handicap tag team lumberjack match. Big Johnny må virkelig slutte å omgås Teddy “Ad hoc tag team matcher” Long, for dette begynner å bli latterlig!

Rulle-R, ikke skarre-R

Alberto Del Rio mot Randy Orton er annonsert. Men Ricardo Rodriguez blir avbrutt av Santino Marella før han får introdusert aristokraten. Santino klager på Ricardos introduksjonferdgheter, og det ender med at han tar over og drar den klassiske ADR-introen. ADR og Orton holder det gående en stund, og det vi får se tyder på at en full kamp mellom de to ville vært en artig affære. Men vi får ikke noen klar avgjørelse her. Randy har Alberto på vikende front nå de avbrytes av Chris Jericho som angriper Orton. Chris levere ikke 1, ikke 2 men 3 Codebreakers på psychoen fra St.Louis.

”Do you understand the words that are coming out of my mouth?” (Bilde: WWE)

Fool me once…

Daniel Bryan er i ringen og han kaller ut CM Punk. Han vil ha en rematch. Det var kun uflaks/dum dommer/kjøttetere sin skyld at han ikke helt rettmessig vant kampen! Punk minner om at Bryan var den som ble pinned. 1-2-3, da er det over, uansett hvor vondt grep du har låst motstanderen i. Men Punk er ikke der for å krangle, han er mer interessert i å introduserer Bryans motstander: Kane. Punk inntar så kommentatorstolen, for å bistå Lawler og Cole. Payback og shennanigans. Når Bryan og Kane havner på utsiden, henter Punk en stol. Bryan stopper ham fra å gjøre en repeise på Bryans angrep på Kane. Men sluttresultatet er at nå Kane snur seg, står Bryan der med stolen. Kane skamslår Bryan etter noter før det blir to chokeslams i midten av ringen.

Will it hurt? YES! YES! YES!(Bilde: WWE)

Backstage er AJ happyhappyjoyjoy fordi Bryan fikk bank. Punk er ikke helt sikker på den mentale stabiliteten hennes… Når han forklarer henne at hun faktisk var den som lot seg utnytte av Bryan begynner hun å gråte og Punk må klønete trøste. Han ber henne forsiktig om å slutte å gråte, alt blir nok bra, og AJ klarner plutselig opp med et creepy smil og ivo-caprino-øyne. Punk repliserer “you know what, I sorta dig crazy chicks” D’Aaaaw! Alt som kan øke ratioen AJ / ikke-AJ på TVn min får to tomler opp. Punk og AJ hadde dessuten vært et søtt par, begge er over gjennomsnittet nerdete IRL, og har matchende klesstil. Om du ikke fikk med deg segmentet, se videoen.

Captain Charisma ved roret igjen

Good to be back! (Bilde: WWE)

Not in the face!

Ingen syrlig kommentar, dette bildet er morsomt nok som det er (Bilde: WWE)

I’m a lumberjack and I’m okay…

Sheamus & John Cena mot Dolph Ziggler, Jack Swagger og Tensai (ikke “Lord” Tensai lenger, er han degradert?) i en 2 vs 3 handicap tag-team lumberjack match. Bare heel-lumberjacks. Siden Michael Cole og Jerry Lawler ikke kan si “heels” sliter de med å finne en betegnelse som dekker konseptet at det kun er bad guys som skal vokte ringen.

Houston, we have a problem (Bilde: WWE)

Avstemning

Ganske nøyaktig halvparten syntes den planlagte sammenslåingen av NXT og FCW lovet godt, mens 44% innrømet at de var akkurat den typen ignorante plebeiere Damien Sandow ikke ville nedlate seg til å nedkjempe, og ikke ser annet enn RAW og Smackdown

Denne gangen skal jeg gjøre noe annerledes i stedet for en avstemning. Jeg vil at du, kjære leser skal foreslå det neste Tag-teamet WWE bør introdusere. Det kan være et eksisternede tag-team fra en annen promosjon, eller to nåværende WWE-stjerner, eller en miks for den del. Pluss i boka om du kan forklare motivajsonen deres for å eksistere som et team, og en eventuell felles gimmick/navn. Post det som en comment på denne posten! (Jeg godkjenner kommentarer fortløpende.) De beste forslagene vil jeg skyte ned i flammer kommentere, gi mine tanker om eventuell booking av og anslå sannsynlighet for, neste RAW-artikkel!

Smackdown-artikkelen kommer etter planen lørdag, så til da: Spill to floor – go to commercial!

La meg først oppsummere på forhånd og si at det var en forbausende bra, om enn veldig forutsigbar PPV, men det var en feilvurdering så sette tøysekampen mellom Cena og Big Johnny Laurinaitis sist.

Men la oss begynne med begynnelsen.

People Power Battle Royal

Alle mann alle (Bilde: WWE)

Ellers fikk vi vite at Kane hadde lått Ryder på preshowet. Så lenge man ikke har noen plan for et nytt Ryderpush hadde det vært lite poeng i å gi Kane et unødvendig tap.

“Why is he doing handstands?” “Because he can!”

swag·ger (swgr) v. swag·gered, swag·ger·ing, swag·gers
1. To walk or conduct oneself with an insolent or arrogant air; strut.
2. To brag; boast.
(Bilde: WWE)

Backstage ser vi Eve instruere Tyler Reks og Curt Hawkins (to som på NXT har blitt etablert som Laurinaitis innleide troubleshooters) til å beslaglegge publikumsplakater som er anti-Laurinaitis. David Otunga er der for å påpeke at dette er noe WWE har full rett til å gjøre juridisk. Et lite nikk til de stadige ryktene om at WWE konsekvent beslaglegger plakater de ikke vil ha på TV. Jeg liker at Hawkins og Reks nå har fått en funksjon på TV. De er et bra tag-team, med matchende antrekk og alt, så det hadde vært for dumt om de forsvant i den årlige vårrengjøringen. Begge to har også bevist at de ikke gjør seg bort med en gang de skal delta i backstage-segment.

Knefall

Singel leg Boston crab (Bilde: WWE)

Fatal firveis

Best in the world at what he does! (Bilde: WWE)

Kampen fulgte den tradisjonelle formelen der to og to ble satt ut av spill på utsiden av ringen, mens de to i ringen utvekslet grep. Kommentatorene refererte forhistorien til Orton og Jericho (Det var en punt fra Orton som fjernet Jericho fra WWE sist han var her.) Om starten var normal så økte tempoet frenetisk på slutten, med en haug nearfalls. Det var et utrolig tempo, men det var et lite skår i gleden av publikum tydligvis ikke var obs på at Sheamus bruker white noise som finisher, så de var litt trege med å reagere når han omsider hentet hjem seieren ved å pinne Jericho.

I’m The MIz and I’m DAAAAAAANCING

The Miz kommer ut og drar en typisk Miz-promo, om hvor heldige publikum er som får se ham to ganger på en kveld. ( Men han nevner ikke at om han hadde vunnet Battle-royalen, da hadde han hatt TRE kamper i kveld!) Han vil vise motstanderen sin, discodinoen Brodus Clay, hvordan man skal danse. Han har til og med funnet igjen hatten sin fra tagteam-dagene med JoMo, og starter med en tolkning at dansinga fra MJs “Thriller”. Men først etter å ha forklart at ingen kids får joine ham i ringen “because sometimes, dreams don’t come through!”

Dance-off’en ble naturligvis vunnet av Funcadactylene til Brodus (Bilde: WWE)

“In the darkness, light will take you to the other side. And find me waiting there, you’ll see, if you just close your eyes”

Før kampen til Miz fikk vi et backstagesegment, der Cody Rhodes forklarte Eve hvordan han forstod Christians valg av motstander. Santino Marella bør være overkommelig selv for en ringrusten returnerende veteran. Christian overhører ham, og ombestemmer seg. Han vil ha kamp mot Cody i stedet.

Det er ingentin som heter ”komme tilbake og starte forsiktig” i WWE (Bilde: WWE)

“This is awesome!”

Sub-mission impossible (Bilde: WWE)

Men Punks seier betyr også at for første gang på svært lenge er absolutt alle titler holdt av facene i selskapet.

Feed him please?

Du vet hvor irriterende det er når du tråkker i noe ekkelt på fortauet? (Bilde: WWE)

Permanent Gm betyr permanent

Jeg vet at John Cena alltid brukes sist på cardet. Men når det er en ren tøysekamp, vel da fungerer det ikke like bra. John Lauriniatis var et syn i trimdress. Og joda det var selvsagt en viss glede i å se Cena herje med ham. For ikke å snakke om når han plasserte en svimete JL i kommentatorsetet, selv immiterte Cole og spurte Laurinaitis “Booker” om noe og fikk “Five time…five time…” som svar. Det underbygger nok ikke Cenas submission-finish at en 46 år gammel “suit” kan overleve den i 2 ganger 10 sekunder.

Arbeidsmiljøloven har da noen paragrafer om det her? (Bilde: WWE)

Oppsummert

Som sagt var det en bra PPV, selv om jeg nok ville endret litt på kampoppsettet for maksimal effekt. Det var kun ett tittelbelte som skiftet eier, så nå er open season for heeler som er på titteljakt. Det kan love godt foran sommerens feider.

Det kommer en artikkel om mandagens RAW ganske så snart, og da vil jeg se videre på resultatene av Over The Limit.

Men denne gangen skal jeg ta for meg det som kanskje er den beste fremstillingen av krigsjournalistikk som finnes i serieformat.

DMZ – On The Ground

Av Brian Wood og Riccardo Burchielli. Vertigo ISBN13: 9780857680648 Utgitt 2006
Wikipedia – Kjøpt for 76,- hos adlibris.
DMZ, (forkortelse for “demilitarisert sone”, foregår i en ikke alt for fjern fremtid, under den 2. amerikanske borgerkrigen. Manhattan har blitt redusert til et ingenmannsland, med Det føderale USA på den ene siden og “De frie statene” på den andre. Bykjernen har offisielt blitt evakuert, men en del innbyggere har blitt værende. bokstavelig talt mellom barken og veden. Inn i denne heksegryten skal journalistlærlingen Matty Roth, som assistent for Viktor Fergueson, stjernereportert for Liberty 5 News.

Naturligvis går landingen til helvete, og Matty finner seg selv strandet i en fremmed verden. Men du kan komme langt med et pressepass, og han bestemmer seg for å ta ansvar og levere reportasjer ut, om et samfunn omverden enten ikke kjenner eller bryr seg om. Det er altså ikke en post-apocalyptisk verden, snarere slippes vi in medias res.

Serien ble skapt når Wood så noen skisser og arbeidseksempler på italienske Burichellis arbeid på kontoret til redaktør Will Dennis i Vertigo. Han likte stilen, og tok kontakt. Resten er som de sier “historie”. DMZ fikk en strålende mottagelse, og de tilsammen 60 bladene de laget samles i tilsammen 12 TPB’er.

Serien bruker mye lys og skygge, og er ganske amerikansk i stilen. Dette er omtrent så langt unna ligne claire du kommer. Fargebruken er dempen, med mye jordfarger og desaturerte nyanser. Det gir en litt skitten, men samtidig realistisk effekt. Dette er en serie du ser fint kunne fungert i svart hvitt. Jeg vet ikke hvilke erfaring Burichelli har i så måte, men det er i alle fall en stil jeg synes kler serien.

På sikt regner jeg med å samle alle 12 albumene, det er noe egent med serier som blir avsluttet på den måten. Bok 11. kom i handelen for en måned siden, så det er litt å ta igjen.

Om du liker litt “voksnere” konsept enn superhelter eller satireserier, samtidig som du ikke er så glad i eurostilen, så kan det lønne seg å sjekke ut DMZ.

“The real question is, will the network accept what I send them? Or will they just call in another airstrike? I’m betting they think like a corperation and think of the money they can make. I’m basically giving the exclusive, free content, right? As far as I know, I’m the only active journalist in the city right now… They gotta air the stories.“ Matty Roth

“Nuff said.” ~Stan Lee

“Say a prayer for me”

Sucks to be you Johnny! (Bilde: WWE)

Once you go black..

Millions and million and millions and… (Bilde: WWE)

Det er en ganske formelmessig tag-teamkamp, men det gjør ikke noe når det er såpass god kvalitet på det de driver med. Jeg ble mest facinert av at med unntak av Ezekiel Jackson (som har flyttet fast til Jobberville) og Mark Henry som er ute med skade, er dette de eneste afroamrikanske wrestlerene som er relevant om dagen. (Det kan selvsagt endre seg om JTG får en minipush i NXT med Alicia Fox som coach/designer.) Mestrene vinner litt overraskende. Både fordi jeg ikke helt tror at de vil plassere beltene på Swagger og Ziggler på OtL, men og fordi jeg ville tro de ville bygge Primetime Players mer før de skulle få første rene tapet.

Personlig mistenket jeg at Truth/Kingston er en midlertidig løsning, mens WWE venter på at Justin Gabriel blir frisk og rask igjen. Det er tynt om faceer om dagen, og Kofi og Tryth trengs for å matche de mange heelene som lukter på en bedre posisjon.

Opplysningstidens komme

My magnificent beard has no respect for this uncout ignoramus! (Bilde: WWE)

Long Island iced YES!

Ta 2 dispril og ikke ring meg i morgen (Bilde: WWE)

The best laid plans of mice and men…

Bryan blir sittende ringside for å se CM Punk mot Kane. Bryan skryter hemningsløst av CM Punk, men mener han naturligvis er bedre. De bruker deres felles forhistorie for hva den er verd. Dessuten har de to hatt bemerkelsesvis lik vei opp på wrestlingens høyeste tinder.

I selve kampen begynner Punk å selge en ribbeinsskade, og Bryan storkoser seg. Han ser det selvsagt som en stor fordel om Punk er god å mør før kampen deres for WWE-beltet på OtL.

Uttøying før kampen er viktig, hvis ikke risikerer må du gjøre det underveis (Bilde: WWE)

Champion vs Champion

Mestermøte, bokstavelig talt (Bilde: WWE)

Friday night main event

‘I feel I have to carry you through this match, Randall, shape up!” (Bilde: WWE)

Spådommer om Over The Limit

Jeg tror Punk forsvarer beltet sitt og Laurinaitis fortsatt er GM på mandag. Husk at WWE-styret sa at enhver “superstar” som blander seg vil bli sagt opp. Men de åpner fortsatt for Brock Lesnar som har sagt opp (selv om jeg ikke tror de bruker ham uten å blæste det på forhånd), Big Show som er sagt opp (og potensielt kan være villig til å gjøre hva som helst for å få tilbake jobben sin) og Eve (som er en diva ikke en superstar!).

Tag teambeltene vile jeg tro de beholdt på Kingston og Truth, men du vet aldri. Om de ønsker å blåse liv i tag-team divisjonen for alvor, kan det hende de vil bruke Ziggler og Swagger for å blåse liv i prestisjen til tag-team tittelen.

Jeg tror Layla forsvarer divatittelen, siden det er liten grunn til å plassere den tilbake på Beth allerede nå.

Om motstanderne blir snøblinde, enkel seier! (Bilde: WWE)

Avstemning

Om du har lest RAW-artikkelen kan du skippe over denne virtuelle recap-videoen
WWE har annonsert at de vil slå sammen FCW og NXT under banneren “WWE SUperstar Smackdown” og filme annen hver uke i Florida. Så denne ukas NXT var det siste showet i dagens format. Planen er at det vil gi talentene i FCW større mulighet til å vise seg for et større publikum, samtidig som NXT blir mer enn et sidekickshow til Smackdown. Tanken er og å sikre en sendeavtale på et riksdekkende kabelnett for det nye konseptet. (I dag har FCW lokal dekning + internett, mens NXT er et rent nettshow i USA, men sendes på kabel i en del andre land.)

Jeg ser fordeler og ulemper med planene. Jeg håper WWE innser at NXT for tiden er det artigste faste showet de har, med gode storylines som får nok tid, og antitesen til John Laurinaitis i form av Match Coordinator William Regal. En selverklær heel (intromusikkene hans heter ikke “The Villain” uten grunn) som oppfører seg som en face er ganske underholdende. Men om det betyr at “det gule merket” rykker opp til noe mer enn et sekundærshow til Smackdown, med egne titler og storylines som kan spille over på PPVer, er jeg absolutt positiv.

Jeg var inspirert av en liten film du kanskje har fått med deg på kino. Så hvordan lage et artig Avengers-temalag? Vel Hulk og niesa hans er en god start. Hercules og sidekicket hans sikret at jeg var over grensen for floor, men jeg tok også med Nova Prime fra GG. Da stod det igjen 90 poeng. Og siden jeg hadde tatt med 2 001-figurer, hvorfor ikke fullføre triumvatet med brikke 001 fra Captain America. Bucky-cap dro poengtotalen opp i 699 poeng. Perfekt! Og 6 brikker betyr at det er et legalt temalag for poengsummen (Avengers er et ikke-generisk keyword, så de kreves 2 brikker pr påbegynte 300 poeng build-total.)

Avengers

• GG001 Nova Prime – 150 poeng
• CA001 Captain America – 89 poeng
• IH026 Hercules – 131 poeng
• IH027 Amadeus Cho – 59 poeng
• IH001 Hulk – 165 poeng
• IH007 She-Hulk – 105 poeng
• Total: 699 poeng

Runde 1: Zzzz

Forsov meg, så bye og Seier.

Runde 2: Doom, do do DOOM!

Lars stilte med de særdeles alternative fantastiske 4, eller snarere fantastiske 6. Du vet du har en kamp i oppoverbakke når du ser Dr. Doom i andre enden av brettet. For sikkerhets skyld hadde han og plassert ut en gamma bombe. Jeg prøvde meg på en knipetangmanøver, men dessverre klarte jeg ikke å komme skikkelig rundt. Det hjalp heller ikke at jeg ikke klarte å treffe en låvevegg med Hulk. Riktignok klarte jeg å ta ut noen av brikkene hans så det var ikke helt håpløst. Likevel ett Tap.

Runde 3: Store er de og tungt faller de

Mot Kirr var utgangspunktet klart. Jeg måtte slå ham, uten å tape for mange av mine brikker, og jeg ville være klar for rematch i finale mot Lars.

Men det var ikke smågutter han hadde puttet i sekken.Uatu the Watcher og Dormammu. Med Adam Warlock og Sølvstrupen Sølvsurferen på slep. Jeg prioriterte å få stengt ned det massive skadepotensialet til Dormammu. Uatu hadde jeg skadet i første runden min, og han falt for fristelsen til å blande seg inn med probability control, og falt for eget grep. Når surferduden bød seg frem benyttet jeg muligheten til å rydde ham av veien før jeg omsider fikk has på Dormammu. Det kostet meg rktignok Hulk underveis, og Hercules hadde også måttet ta telling. Men fire mot en var fortsatt mer enn Warlock klarte å hanskes med, så det endte med en solid Seier. Etter kampen oppdaget til og med Kirr at han hadde startet Dormammu på et for høyt klikk, uten at det faktisk hadde hjulpet ham noe. Seier + bragging rights altså!

Finale

Jeg hadde lært av første kamp mot dette laget, og gikk hardt ut i samlet formasjon mot Doom.
En godt stund hadde jeg et greit overtak, men så begynte terningene å snu seg mot meg. Det skal sies at før det hadde Lars klart en dobbelt crit-miss. Sjansen for det er 1: 1296.

Jeg klarte å få regenrert Hulken opp med en 6′er. Men det hjalp ikke når Lars dro et slemt sjakktrekk. Wolverine helbreder Spider-Man opp på top-clicket, han angriper så med exploit weakness, og håpet er ikke lenger lysegrønt. Derfra og ut var det ikke så mye jeg kunne gjøre. jeg fikk tatt ut Iron-man men med 5 minutter igjen på klokka måtte min siste brikke, She-Hulk, legge inn årene. Tap!

Premier

Det fine med disse Infinity Gauntlet-turneringene er at premien for 1. og 2. plass er den samme. No som betød at det ikke kun var et nytt kart (det vi hadde spilt alle kampene på) og IG104 Space Gem – 10 poeng, som ble med hjem, men også IG005 Runner – 210 poeng.

Metropolitan – Back on the Streets

Av Warren Ellis og Darick Robertson. Vertigo ISBN13: 9781401220846 Utgitt 1997 (2009)
Wikipedia – Kjøpt for 86,- hos adlibris.
Transmetropolitan er Warren Ellis cyberpunk-hyllest til gonzojournalistikken. Vi møter den berømte beryktede journalisten Spider Jerusalem, som i en ikke alt for fjern fremtid har forskanset seg i en tømmerkoie langt fra folkeskikken. Uheldigvis får han forlaget som kjøpte rettigheten til hans to neste bøker på nakken. De vil ha varene de betalte for, og Spider må pent finne seg i å reise ned fra fjellet og inn til storbyen. Byen som oser forfall, korrupsjon, forurensning, bristne drømmer, galskap, skitt og fordervelse. Byen Spider hater av hele sitt hjerte. Byen som han egentlig ikke kan fungere uten.

Kjapt og elegant truer han til seg en posisjon som journalist for å dekke regningene og gyver løs på det han kan, observere, dissekere og kritisere. Drevet frem av like deler aggresjon, galskap og mer eller mindre legale medikament er han klar for å ta byen ved ballene og klemme til noe gir etter. Med to “filthy assistants”, en redaktør som stadig lurer på hvor det blir av artiklene, en tohodet katt og husholdningsapparat med narkotikaproblemer, er han mer eller mindre klar for det meste.

Warren Ellis burde vel være et ganske kjent navn for tegneseriefans, og Darick Robertson har du kanskje hørt om, i forbindelse med suksessen The Boys. Men han hadde stort sett jobbet med klassiske super-serier når Ellis rekrutterte ham til dette prosjektet. Og her slipper både forfatter og illustratør ut mye oppsamlet edder og galle.

Liker du gonzojournalistikk og autoritetsforakt, og takler litt forfatter-ombord, (noe som strengt tatt er par for the course med Ellis), er dette en serie du kan like.

Bomb Queen: Woman of Mass Destruction

Av Jimmie Robinson. Image Comics / Shadowline ISBN13: 9781582406312 Utgitt 2009 (TPB)
Wikipedia – Kjøpt for 77,- hos adlibris.
Når jeg sier at det bare er for gøy så stemmer det selvsagt ikke helt. Du kan argumentere for at det er et vrengbilde av det moderne samfunn, eller platte superheltserier, eller et bitende angrep på samfunnets forfall. Men mest av alt handler det om funky action, corny one-linere og rikelige mengder fanservice.

Dette er først bok om Bomb Queen, en samling av den første miniserien, med 40 ekstra nytegnede sider. BQ styrer New Port City med jernhånd. Etter at en firerbande nedkjempet alle superhelter i byen vant Bomb Queen maktkampen mellom kumpanene. (De tre andre var Ice Queen, Scream Queen og Drama Queen). Hun har erklært byen som heltefri sone, designert visse nabolag som lovløse, og slår beinhardt ned på noen som prøver å bryte loven utenfor disse områdene. Hele tiden mens pengene ruller inn fra 24timers realityshow fra byen. Det hele har selvsagt bragt massive investeringer fra lysskye investorer, senket kriminalitetsnivået i resten av USA, og gjort henne svært populær blant innbyggerne som vet at de er så trygge de kan få blitt så lenge de holder seg unna frisonene. I første bok får hun en utfordring når en do-gooder starter en skittkastingskampanje for å vinne borgermestervalget på bekostning av hennes lydige marionett, særlig når han henter inn supermuskler for å hjelpe til.

Scenariet der superskurken(e) har vunnet og fortrengt alle “kapper” er etterhvert velprøvd. Millar, Jones og Mounts Wanted er et godt eksempel. (Om du kun har sett filmen med McAvoy og Jolie, vit at den kun er vagt beslektet med historien i boka.) Det er ganske fornurlig beskrevet, og du må innrømme at “joda, gitt universets indre logikk, ville det her fungert”. Et lovløst anarki med en allstednærværende, og på alle måter eksplosiv aktor, jury og dommer rullet sammen i en. Ikke at det blir helt Judge Dredd med pupper.Mange serier balanserer på en grense mellom hvor mye fanservice de kan tillate før det glir over i hentai. Være seg ved hjelp av tegnestil, eller ves elementer som “tilfeldigvis” dekker alle naughty bits. Bomb Queen starter i samme gate, men ett stykke ut i boka så er det et “fuck this shit” øyeblikk, og fra der av og ut så ser vi det som er å se når en stripperiffic super både får og deler ut solide mengder juling og eksplosjoner. Det er mer rett i fjeset enn for eksempel Adam Warrens Empowered. For der Emp har store problemer med selvbilde og kropp, er BQ en patologisk ekshibisjonist som utnytter sine naturlige fortrinn for hva de er verd.

Stilen til Robinson er detaljrik og det merkes at han tusjer sine egne tegninger. Det er rene linjer og et sikkert blikk for komposisjon. Samtidig som det ikke er mer polert enn at undergrunnsvibbene skinner gjennom. Det er litt av sjarmen med slike “pet projects”. Stilen, særlig i oversiktbilder er full av pussige små detaljer uten at det blir unødvendig rotete. Av en eller annen grunn mistenker jeg at Robinson har vært borti det gamle rollespillet Underground som Mayfair Games ga ut på begynnelsen av 90′tallet, for estetikken har mange likhetstrekk.

Uansett, om uhøytidelig superheltskurk moro med lettkledde jenter, en demonisk katt og mange eksplosjoner høres ut som noe du savner i tegneseriesamlingen er dette verd å sjekke ut.

The Game’s afoot

Showet starter backstage med HHH med arm-skinne og John Laurinaitis. Johnny forklarer at han rømte fordi han visste Trips ikke ville ha hjelp. Trips er ikke overbevist, og lover å adressere det hele fra ringen. Cue introvideo, (damn som jeg hater Nickleback…) etterfulgt av en recap fra forrige mandag.

HHH forklarer at han er mer skuffa enn sint, han har fått juling før. Raff roboarm stiller han også med, Shades of Cable. Endelig er det noen som fortjener det som får smake baksnakkinga til Trips. Morro-morro. Du vet han mener det når han namechecker Ric Flair, Hulk Hogan, Randy Savage og Bob Backlund i samme setning.

Mannen i midten glemte hestehalen sin i garderoben dessverre (Bilde: WWE)

Tatoveringer gir superkrefter

It’s clobbering time! CM Punk på vei mot ringen. Han skal tagge med US-champ Santino Marella mot Int’Con champion Cody Rhodes og Daniel Bryan. Publikum har vært lunke hittil men jubler godt for Bryan, selv om WWE mixer det ned i lydbildet.

Cody og Punk starter. Punk vil bytte inn Bryan men han nekter, før han prøver cheapshotte men blir sendt på en luftetur. Så en “morsom” spot der Santino misser en suicide dive mellom repene, fordi han nøler.

Up&over (Bilde: WWE)

Glam-ouch

Alicia Fox som har hatt suksess som designer/coach for JTG over på NXT skal møte Beth Phoenix. Alicia er en av de mer undervurderte divaene, hun selger bra, er spretten og har ringforståelse, noe som dekker over et litt begrenset reportoar. Beth derimot ser det som oppladning før returkampen for divatittelen på Over The Limit. Returkampen er selvsagt mot Layla som har kommet ut på scenen for å scoute motstanden.

Hvem var det som sa jenter ikke kler muskler? (Bilde: WWE)

Hva var nummeret til bookingagenten til TNA igjen?

EVPoTRaPGMoMNRaSD John Laurinaitis har benket seg ringside, samme med David Otunga som er tilbake. (Yay!) Han er der fordi Big Show skal møte Kane, og viktigere, be om unnskyldning for å ha mobbet ham for den skadete strupen hans. Om han ikke er fornøyd med unnskyldingen er det ut i kulda for Show.

Greit at han kan få varme seg på pyromaniacen Kane da, fire and brimstone! Kane er såpass stor at det er troverdig at han kan ha overtaket på Show. Et fornuftig valg av motstander, selv om det ikke akkurat blir en kremkamp av det. Show prøver etterhvert på en Swagger-bomb men Kane ruller unna. Begge havner ute på gulvet, og Show får inn et Spear på Kane. dommeren teller, men Show kaster Kane inn i ringen, før han selv klatrer etter. Da bryter Laurinaitis inn i kampen, og krever unnskyldningen sin “NÅ!” Show blir distrahert, og Kane kan stikke av med seieren.

Show vet han burde satset på mer enn kun en bachelorgrad i størrelse (Bilde: WWE)

En litt daff six-pack

På tide med fler massive menn med underlige bevegelsesmønstre: Funkasauren er her! Brodus Clay stiller i grønn tracksuit i dag, men rød t-skjorte, noen fargeblinde backstage? Han skal tagge med tag-teammestrene i CrazyBoom; R-Truth og Kofi Kingston. Motstanderne er The Miz, og selvsagt tag-team utfordrerne i AmericanPerfection; Jack Swagger og Dolph Ziggler. Veldig uheldig drakt på Vickie Guerrero i dag, hun ligner litt på discodinoen faktisk.

Som komodovaranen har også funkasaurer en illeluktende ånde på grunn av råtnende matrester mellom huggtennene (Bilde: WWE)

Punk needs no drama

A-Ri og CM Punk småsnakker backstage. (Nydelig ad-lib fra Punk: “Don’t forgot those 50 you owe me!”). AJ dukker opp for å ønske Punk lykke til på søndag. Punk er ikke interessert i å bli innblandet i hele AJ&Bryan-dramaet, og han stoler ikke nok på Bryan til ikke å mistenke noe lureri. AJ ser hjerteknust ut, stakkar liten.

Killstealer

Sheamus kommer ut for å være sidekommentator i kampen mellom Chris Jericho og Randy Orton. Kommentatorene plugger at Jericho er på en av variantforsidene til det nyeste nummeret av musikkmagasinet Revolver som kommer ut 6 ganger i året.

Slash, Dee Snider, Alice Cooper, ikke det verste selskapet han er i… (Bilde: Revolver)

Etter noen minutter i ringen havner de på gulvet. Chris kaster Orton i fjeset på Sheamus. På vei inn i ringen får Orton inn et spark og en hangman DDT. Men mens han psyker seg opp/ut/bort/vekk (stryk det so ikke passer) for en RKO trekker Sheamus Jericho ut av ringen og levere en clothesline. Dermed vinner Jericho igjen en kamp på DQ. Randy er mildt sagt misfornøyd, og utfordere Sheamus til en runde i ringen med en gang. De er klare, men da kommer dommerbrigaden og er spoilsports. Executive administrator Eve smir mens jernet er varmt og twitrer at Orton og Sheamus skal få sjansen til å møte hverandre i ringen på Smackdown i stedet.

The undisputed king of *bleep*

John Laurinaitis kommer ut med full fanfare. Han starter med å fortelle hvorfor John Cena er en taper, og dermed alle som heier på ham også. Men verden trenger tapere, så det kan finnes vinnere som ham. Han nevner riktignok ikke den skitne skillsmissen Mr Hustle-Loyalty-Respect skal gjennom. Cena kommer naturligvis brasende når han hører sitt gode navn og rykte trekkes i tvil.

Cena gjør naturligvis narr av stemmen til Johnny, siden han er så fryktløs (og han har helbredelsesfaktoren til Wolverine siden armen hans er bra igjen). Han begynner å ramse opp alle bedriftene til Johnny. Cena går full retard på Laurinaitis, så selv han sliter med å holde maska.

Looooooooooooooooooooooooser! (Bilde: WWE)

Så vil Cena vite hva som var den store overraskelsen Laurinaitis skulle avsløre, men han får bare en fik av en svært irritert GM som tramper ut. De har faktisk klart å gjøre meg marginalt interessert i denne kampen nå, siden jeg ikke helt ser for meg at de har tenkt å skrote Laurinaitis rolle riktig ennå.

Avstemning

Nesten 80% syntes det var positivt å se Paul Heyman igjen. Han er forøvrig dene eneste GM’en som har blitt draftet fra et show til et annet siden skillet mellom RAW og Smackdown ble opprettet. (Det var forøvrig Eric Bischof som draftet ham fra Smackdown til RAW der Bischof var GM, vel vitende om at rival da ville si opp.)

Denne uken slapp WWE nyheten om at de vil slå sammen FCW og NXT under banneren “WWE SUperstar Smackdown” og filme annen hver uke i Florida. Planen er at det vil gi talentene i FCW større mulighet til å vise seg for et større publikum, samtidig som NXT blir mer enn et sidekickshow til Smackdown. Tanken er og å sikre en sendeavtale på et riksdekkende kabelnett for det nye konseptet. (I dag har FCW lokal dekning + internett, mens NXT er et rent nettshow i USA, men sendes på kabel i en del andre land.)

Jeg ser fordeler og ulemper med planene. Jeg håper WWE innser at NXT for tiden er det artigste faste showet de har, med gode storylines som får nok tid, og antitesen til John Laurinaitis i form av Match Coordinator William Regal. En selverklær heel (intromusikkene hans heter ikke “The Villain” uten grunn) som oppfører seg som en face er ganske underholdende. Men om det betyr at “det gule merket” rykker opp til noe mer enn et sekundærshow til Smackdown, med egne titler og storylines som kan spille over på PPVer, er jeg absolutt positiv.

Neonomicon

Av Alan Moore og Jacen Burrows. Avatar Press ISBN13:9781592911301 Utgitt 2010 (2011)
Wikipedia – Kjøpt for 110,- hos adlibris.

Alan Moore skulle ikke trenge noen introduksjon, men la oss bare si “V for Vendetta” og “Watchmen”. Howard Phillips Lovecraft burde også være et velkjent navn for alle som har vært borti fantastisk prosa. Resultatet når man blander de to? En svært lesverdig affære. Moore innrømmer at han tok oppdraget fra Avatar press fordi han trengte pengene etter å ha brutt med DC etter Watchmen-filmen. Men bare fordi du gjøre noe for pengene betyr ikke at det er et venstrehåndsarbeid (unnskyld til alle kjevhendte). Moore ville for det første oppdatere settingen vekk fra 1920-30 tallet og i tillegg bringe tilbake en del elementer som han følte Lovecraft og hans samtidige sensurererte bort. Som Moore sier: “Lovecraft was sexually squeamish; would only talk of ‘certain nameless rituals.’ Or he’d use some euphemism: ‘blasphemous rites.’ It was pretty obvious, given that a lot of his stories detailed the inhuman offspring of these ‘blasphemous rituals’ that sex was probably involved somewhere along the line. But that never used to feature in Lovecraft’s stories, except as a kind of suggested undercurrent. So I thought, let’s put all of the unpleasant racial stuff back in, let’s put sex back in. Let’s come up with some genuinely ‘nameless rituals’: let’s give them a name.”

Grunnhistorien er enkel, to FBI-agenter etterforsker en serie ritualdrap, som pussig nok har vært begått av en rekke ulike personer uten noen tilsynelatende kjenneskap til hverandre. Og den siste drapsmannen var agenten som hadde saken før dem. De snubler inn i et spindelvev av rockeklubber, narkolangere og swingersklubber, som alt knyttes sammen av Cthulhu mythoset.

Lovecraft var en aseksuell forfatter, men samtidig er bøkene hans breddfulle av seksuell symbolikk som enten var bevisst eller ubevisst. (Min personlige oppfatting er aat det ikke er like ubevisst som mange tror). Uansett gir det rikelige vestmuligheter for Moore som gjerne lar seksualitetens skyggesider skille viktige roller i historiene han skriver. Burrows illustrasjoner er fotorealistiske og rene, med dempede fargetoner og en stram stil, noe som kler historien godt. Dette er en serie som absolutt krever en viss kjennskap til Lovecraft og hans forfatterskap for å gi fullt utbytte. Samtidig behandler den inspirasjonsmaterialet med den samme respekten som mange av Lovecrafts egne disipler. Dette er absolutt en verdig arvtager til pulpromanene og serienovellene fra 20′tallet. Og som en hver god Cthulhu-mythos historie, har den en tvetydig og foruroligende åpen slutt.

Boka vant “Graphic Novel” kategorien ved årets Bram Stoker Awards i mars.

Absolutt verdt å plukke opp om du liker Lovecraft, Moore eller bare en god paranormal historie med seksuelle over- og undertoner.