Polar Coordinate

Vi er nok mange som en gang hatt en drøm om å være reportere “i skuddlinjen”. Journalister med ansvar for å få frem sannheten, under umulige forhold. Vil husker vel alle livesendingene fra hotelltakene i Bagdag fra den første gulfkrigen. Likevel er det langt oftere eventyrere som dobbeltknekker som journalister, personer som Tintin og Franka som spiller hovedrollen.

Men denne gangen skal jeg ta for meg det som kanskje er den beste fremstillingen av krigsjournalistikk som finnes i serieformat.

DMZ – On The Ground

Av Brian Wood og Riccardo Burchielli. Vertigo ISBN13: 9780857680648 Utgitt 2006
Wikipedia – Kjøpt for 76,- hos adlibris.
DMZ, (forkortelse for “demilitarisert sone”, foregår i en ikke alt for fjern fremtid, under den 2. amerikanske borgerkrigen. Manhattan har blitt redusert til et ingenmannsland, med Det føderale USA på den ene siden og “De frie statene” på den andre. Bykjernen har offisielt blitt evakuert, men en del innbyggere har blitt værende. bokstavelig talt mellom barken og veden. Inn i denne heksegryten skal journalistlærlingen Matty Roth, som assistent for Viktor Fergueson, stjernereportert for Liberty 5 News.
Les mer

17. mai er vi så glad i. Blant de tingene som kjennetegner et fritt og demokratisk land er en kritisk og uavhengig presse. Tidenes mest dubiøse lead-in? Mulig det, men det tid for å ta en titt på tegneserienes svar på Raoul Duke, Spider Jerusalem!

Metropolitan – Back on the Streets

Av Warren Ellis og Darick Robertson. Vertigo ISBN13: 9781401220846 Utgitt 1997 (2009)
Wikipedia – Kjøpt for 86,- hos adlibris.
Transmetropolitan er Warren Ellis cyberpunk-hyllest til gonzojournalistikken. Vi møter den berømte beryktede journalisten Spider Jerusalem, som i en ikke alt for fjern fremtid har forskanset seg i en tømmerkoie langt fra folkeskikken. Uheldigvis får han forlaget som kjøpte rettigheten til hans to neste bøker på nakken. De vil ha varene de betalte for, og Spider må pent finne seg i å reise ned fra fjellet og inn til storbyen. Byen som oser forfall, korrupsjon, forurensning, bristne drømmer, galskap, skitt og fordervelse. Byen Spider hater av hele sitt hjerte. Byen som han egentlig ikke kan fungere uten.
Les mer

Etter to ganske seriøse tegneserier er det på tide med noe som er bare er for gøy. Jimmie Robinsons oversexa superskurkinne/diktator/anti-helt Bomb Queen. Sexploitation er ikke lenger kun B-filmenes domene.

Bomb Queen: Woman of Mass Destruction

Av Jimmie Robinson. Image Comics / Shadowline ISBN13: 9781582406312 Utgitt 2009 (TPB)
Wikipedia – Kjøpt for 77,- hos adlibris.
Når jeg sier at det bare er for gøy så stemmer det selvsagt ikke helt. Du kan argumentere for at det er et vrengbilde av det moderne samfunn, eller platte superheltserier, eller et bitende angrep på samfunnets forfall. Men mest av alt handler det om funky action, corny one-linere og rikelige mengder fanservice.
Les mer

Denne gangen skal jeg skrive litt om hva som skjer når du kobler tegneserielegenden Alan Moore med horror-forfatter par excellence H.P. Lovecraft.

Neonomicon

Av Alan Moore og Jacen Burrows. Avatar Press ISBN13:9781592911301 Utgitt 2010 (2011)
Wikipedia – Kjøpt for 110,- hos adlibris.

Alan Moore skulle ikke trenge noen introduksjon, men la oss bare si “V for Vendetta” og “Watchmen”. Howard Phillips Lovecraft burde også være et velkjent navn for alle som har vært borti fantastisk prosa. Resultatet når man blander de to? En svært lesverdig affære. Moore innrømmer at han tok oppdraget fra Avatar press fordi han trengte pengene etter å ha brutt med DC etter Watchmen-filmen. Men bare fordi du gjøre noe for pengene betyr ikke at det er et venstrehåndsarbeid (unnskyld til alle kjevhendte). Moore ville for det første oppdatere settingen vekk fra 1920-30 tallet og i tillegg bringe tilbake en del elementer som han følte Lovecraft og hans samtidige sensurererte bort. Som Moore sier: “Lovecraft was sexually squeamish; would only talk of ‘certain nameless rituals.’ Or he’d use some euphemism: ‘blasphemous rites.’ It was pretty obvious, given that a lot of his stories detailed the inhuman offspring of these ‘blasphemous rituals’ that sex was probably involved somewhere along the line. But that never used to feature in Lovecraft’s stories, except as a kind of suggested undercurrent. So I thought, let’s put all of the unpleasant racial stuff back in, let’s put sex back in. Let’s come up with some genuinely ‘nameless rituals’: let’s give them a name.”
Les mer

Jeg må vedkjenne meg at jeg er en storforbruker av tegneserier. Det kommer helt sikkert som en overraskelse på ca 0 av de faste leserne av denne bloggen. I det siste har jeg bestilt en drøss tegneserier, og jeg tenkte det kunne være en idé å skrive en liten mini-anmeldelse av noen av dem. Jeg vil i tillegg poste anmeldelsene på Dreamlands.no, uten alt for mye omskriving.

Det er vel ingen grunn til å starte stille og forsiktig, men heller fleske til med en skikkelig klassiker:

ARKHAM ASYLUM – A serious HOUSE ON serious EARTH

Av Grant Morrison & Dave McKean. DC Comics ISBN13:9781401204259 Utgitt 1989 (2005)
Wikipedia – Kjøpt for 103,- hos adlibris.

Når jeg tenker på Batman er det ikke den campy 60-tallsversjonen fra TV, glamprinsen Tim Burton gav oss på kinolerrettet, (eller Nolans “James Bond i bat-suit” fra rebootene for den del), jeg tenker på. Selv om Frank Miller nærmet seg i sine fortellinger om “The Dark Knight”, var det fortsatt ikke helt der. Nei min Batman er mye mer i slekt med Alan Moores Rorschach fra Watchmen. En bordeline sosiopat med en umenneskelig moral-codex som overstyrer rasjonalitet og fornuft.

Skal du ha en oppfinnsom playboy-eventyrer må du nok heller ringe Tony Stark, Bruce Wayne er en mentalpasient som balanserer på knivseggen. Men det var først når Grant Morrison plasserte ham i galehuset at det virkelig ble tydelig.
les mer

Første lørdag i mai er det gratis tegneseriedag, og det skal man ikke la gå upåaktet hen! Men det gjelder å være tidlig ute. Praktisk da at jeg skulle på turnering, så jeg var på Outland litt før 11.

Det ble en helt grei haul, mye Knights of the Dinner Table, men også noen typiske FCBD-issues, og noe norsk.

Dessuten fikk jeg med meg en Orange Lantern-nøkkelring, meget passende på en dag som denne, pluss en T-skjorte som var i minste laget.

Butikken krydde av små nerdlinger i mer eller mindre forseggjorte kostymer, og siden vi spilte turneringen midt butikken var det selvsagt en god det nyskjerrige bortom om lurte på hva vi drev med. Fornuftig nok hadde de jaget magic-skokken opp i andre, så de ikke skulle skremme bort kundene.
les mer

Siden jeg kunne dra et kvarter tidlig fra jobb fikk jeg med med den akk så etterlengtedet Avengersfilmen på premiere dagen.

Det var så mye som tegnet lovende. Joss Whedon, Marvel bak spakene, et univers som har blitt penslet bredt ut over de foregående 5 filmene, og en halvt dusin stjerneskuespillere… Samtidig prøvde jeg å ikke spenne forventningene for høyt, det er kjedelig å bli skuffet. Men hvem lurer jeg egentlig, jeg håpet, forventet og trodde at den skulle bli fantastisk.

Ble jeg skuffet? Ikke en millimeter! Filmen er solid skrudd sammen, den gir nok tid til alle hovedpersonene, og har et helt riktig tempo gjennom handlingen. Det er klart den har en fordel siden bakgrunnshistorien til de fleste involverte er kjent fra før, og den bruker akkurat nok tid på å gjøre oss kjent med Black Widow og Hawkeye, som hittil har hatt biroller.

Det er plenty av små nick til tegneseriekontinuitet såvel som de første filmene. Når historien, riktignok ikke grensesprengende orginal, holder vann, så blir det et fyrverkeri. Jeg satt rett og slett og storkoset med i kinosetet de snaue 2,5 time filmen varer. Akkurat passe lengde forøvrig, tatt i betraktning hvor mye den skal ha med seg.

Dessuten har den akkurat passe mengder komedie og tøys underveis, slik en god tegneseriebok skal ha. For det er jo det det er. Nick Fury er den biske spymasteren med både en og to ess i ermet. “His secrets have secrets” som det sier underveis. Robert Downey Jr. ER Iron Man, som hånd i hanske, og resten av rollene er godt besatt. Det er naturligvis et ørlite skår i gleden at Edward Norton hoppet av etter Hulk–filmen, men erstatningen hans, Mark Ruffalo er en troverdig Banner.

Selvsagt er det ikke bare flash og bang. Grunnideen i Avengers-serien fra 60-tallet er pent oppsumert av Whedon: “In those comics these people shouldn’t be in the same room let alone on the same team – and that is the definition of family.”

Så trenger du egentlig flere argumenter for å få ræva di til nærmeste kino sporenstreks? Nei, tenkte meg det!
Og du, husk å sitte gjennom den første rulleteksten, for det er naturligvis en liten vignette som leder videre…

(Advarsel: Denne posten inneholder hverken wrestling eller bilder av lettkledde damer. Derimot litt om matlagning, noe om øl og ganske mye om tegnerserier)
Etter å ha kommet i gang med første jobbhelg etter påske, var det deilig å synke ned i sofaen mens middagen lager seg selv i jerngryta på ovnen. Skikkelig bolognese-saus, med karbonadedeig. Så utrolig mye bedre enn kjøttdeig. (For de som ikke husker forskjellen fra heimkunnskapstimene: Kjøttdeig kan inneholde opptil 14% fett og kan blandes ut med svinekjøtt, karbonadedeig lages av renskåret oksekjøtt og innholder maksimalt 6% fett og 5% vann.) Prisforskjellen er klart i karbonadedeigens fordel når man tar utgangspunkt i hva det faktisk er.

Det var en god anledning til å smake på en av importølene jeg fikk til jul. Valget falt på en Gonzo Imperial Porterfra Flying Dog Brewery i Frederick MD, USA.

Masse karamellmalt, svart som synden og de har latt humla suse der borte i Maryland. Om jeg skal klage på noe er at det ikke er mye til skumtopp som holder seg, selv i et dedikert ølglass som kun vaskes med krystallsoda. Men smaken er det altså ingenting å utsette på.

Fra en gave til en annen. Brodern hadde nemlig lest ønskelista mi nøye før bursdagen, så det ventet en pen samling presanger å meg når jeg dro hjem til påske.
Les mer

Endelig juleferie og jeg har fått aklimatisert meg til ikke å ha noen fornuftige planer de nærmeste 3 ukene. Egentlig skulle jeg postet en ny Hold#1:Armdrag i dag, men jeg har ikke rukket å se Slammyawards ennå. Jeg vet det blir dårlig, spørsmålet er hvor dårlig. Forhåpentigvis blir TLC til helga bra.

Ikke har jeg fått bakt julekaker ennå heller, men jeg har i det minste kunne diske opp med pepperbiff i dag. Og gå 3 lange turer i høststormene med verdens beste bikkje.

I skrivende stund var håndballkvartfinalen mot Kroatia like spennende som en sjokoladekalender, så jeg tenkte jeg like godt kunne poste noe her, siden det er lenge siden sist. Håndballjentene bare girer opp ett hakk når motstanderne begynner å bli litt kjørt og så er det takk og farvel. Hvorfor er håndballjenter vanligvis søtere enn fotballjenter forresten? Har det noe med treningsformen å gjøre? Eller bruker de mer make up i kamp?

Apropos kalender. Etter litt leting fant jeg omsider Legos Star Wars-adventskalender i Trondheim. Utsolgt over alt, unntatt på Outland. *Lykke* For flax-kalenderen jeg fikk i posten fra mamma har ikke kastet mye av seg ennå. 10,- holder ikke til et nytt flax-lodd engang.

Men SW ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg er sertifisert Star Wars fanboy. (Og en AFOL, men det er vel ikke så uvanlig for sivilingeniører.) Selv om Episode 1-2-3 ikke var like magiske som orginaltriologien, så har det hjulpet å omsider komme i gang med Clone Wars. En ting er at animasjonene er utmerkede. (Skulle jo bare mangle når Industrial Light & Magic har en finger med i spillet.) Det beste er likevel de deterministiske skyggene som ligger over serien. Vi vet at det røffe helten kommer til å falle i mørket, svikte alt han tror på og ende som sci-fi’s største bad guy. Men også hvordan imperiets fremvekst ligger å dupper like under vannskorpa er illevarslende underholdende. Vi som seere vet at det kommer til å bli mye, mye verre før det blir bedre. Ordre 66, senatets fall og republikkens siste åndedrag, erstattet med et militaristisk og xenofobt tyranni.

Star wars-universet har alltid hatt den sjarmen at det er svært få ting som er absolutt svart/hvitt, det meste har ulike gråtoner, og ingen er perfekte, alle har sine egne agendaer.

Til Bildedumpen

Det sies at få ting trekker lesere som lister på nett. Se bare på Cracked.com. Jeg har dessuten vært litt slapp med å poste nytt stoff i det siste, jeg kan skylde på jobb og jobbjakt, men like fullt. Ideen til denne lista fikk jeg fra Sverre over på Dreamlands.no. Det kan hende det kommer et sammarbeidsprosjekt i samme sjanger der om ikke så lenge. (På den andre siden, å få forfatterkollegiet der til å trekke i samme retning er litt som å gjete katter.)

Som både over gjennomsnittelig filminteressert og tegneserieaficionado sier det seg selv at dette er absolutt noe jeg har sterke meninger om!

Men la meg først klargjøre kriteriene for lista. Filmen må ha kommet i løpet av de siste 10 årene. Den må være basert på en tegneserie. Den må være en spillefilm (altså ingen animasjonsfilmer). Jeg vil forsøke å beskrive hvorfor jeg synes filmen hører hjemme på lista, men også peke på eventuelle skjønnhetsfeil.

Nok snakk, la oss komme i gang!
Les listen