Polar Coordinate

Siden jeg kunne dra et kvarter tidlig fra jobb fikk jeg med med den akk så etterlengtedet Avengersfilmen på premiere dagen.

Det var så mye som tegnet lovende. Joss Whedon, Marvel bak spakene, et univers som har blitt penslet bredt ut over de foregående 5 filmene, og en halvt dusin stjerneskuespillere… Samtidig prøvde jeg å ikke spenne forventningene for høyt, det er kjedelig å bli skuffet. Men hvem lurer jeg egentlig, jeg håpet, forventet og trodde at den skulle bli fantastisk.

Ble jeg skuffet? Ikke en millimeter! Filmen er solid skrudd sammen, den gir nok tid til alle hovedpersonene, og har et helt riktig tempo gjennom handlingen. Det er klart den har en fordel siden bakgrunnshistorien til de fleste involverte er kjent fra før, og den bruker akkurat nok tid på å gjøre oss kjent med Black Widow og Hawkeye, som hittil har hatt biroller.

Det er plenty av små nick til tegneseriekontinuitet såvel som de første filmene. Når historien, riktignok ikke grensesprengende orginal, holder vann, så blir det et fyrverkeri. Jeg satt rett og slett og storkoset med i kinosetet de snaue 2,5 time filmen varer. Akkurat passe lengde forøvrig, tatt i betraktning hvor mye den skal ha med seg.

Dessuten har den akkurat passe mengder komedie og tøys underveis, slik en god tegneseriebok skal ha. For det er jo det det er. Nick Fury er den biske spymasteren med både en og to ess i ermet. “His secrets have secrets” som det sier underveis. Robert Downey Jr. ER Iron Man, som hånd i hanske, og resten av rollene er godt besatt. Det er naturligvis et ørlite skår i gleden at Edward Norton hoppet av etter Hulk–filmen, men erstatningen hans, Mark Ruffalo er en troverdig Banner.

Selvsagt er det ikke bare flash og bang. Grunnideen i Avengers-serien fra 60-tallet er pent oppsumert av Whedon: “In those comics these people shouldn’t be in the same room let alone on the same team – and that is the definition of family.”

Så trenger du egentlig flere argumenter for å få ræva di til nærmeste kino sporenstreks? Nei, tenkte meg det!
Og du, husk å sitte gjennom den første rulleteksten, for det er naturligvis en liten vignette som leder videre…

Siste dag av Kosmorama og jeg hadde spart to filmer jeg virkelig hadde to på til i dag. 9-visningene stod jeg over, med sommertidskifte og det hele. (Huskeregelen er Spring Forward, Fall Back om du har problemer med å huske hvilken vei klokka skal stilles.) Jeg ble ikke skuffet. (Du kan lese mer om filmene på Kosmorama.no så jeg skal ikke repetere alt her. Alle bilder er også hentet via Kosmorama.)

Det er viktig med en god frokost, og hva er vel en bedre frokost enn sushi? Jiro dreams of sushi er en dokumentar om 85 år gamle Jiro Ono som driver en sushibar i Tokyo. Men ikke en hvilken som helst sushibar, det er 10 plasser ved disken, plasser som må reserveres en måned i forveien. Prisene starter på 30.000 Yen (Omtrent 2000,-), ja også har den 3 stjerner i Guide Michelin… Her er det en perfeksjonist vd roret, og de som går i lære hos ham varer enten en dag, eller 10 år. Begge sønnene har gått i fars fotspor. Den eldste er fortsatt farens svenn, mens den yngste driver en avlegger. Identisk med farens, bortsett fra speilvendt siden Jiro er kjevhendt, mens sønnen er høyrehendt. Jiro har levd et interessant liv, der streben etter perfeksjonismen står i høysete. Her er virkelig ikke “godt nok” godt nok. Han er streng og setter klare regler for hvordan han vil ha det, men kjrligheten til sushikunsten skinner klart gjennom hos den gamle sensei. Dette var utvilsomt årets beste dokumentar på Kosmorama, og jeg er glad jeg sparte den til forrett på festivalens sste dag.

Les mer

Lørdag var den store dokumentardagen, selv om jeg fikk med et par spillefilmer også. Du kan lese mer om filmene på Kosmorama.no så jeg skal ikke repetere det her. Alle bilder er også hentet via Kosmorama.

Dagen starter med en rumensk-polsk animasjonsfilm: Crulic – The Path to the Beyond forteller historien om den unge rumeneren Crulic, som feilaktig arresteres i Polen. Han dør som resultat av en sultestreik, men i praksis som resultat av et konsulat som ikke bryr seg, et formalistisk rettsvesen, og får vi tro, egen oppgitthet over en umulig situasjon. Det er styggpene animasjoner, der passasjer er gjort i en collage-stil med bilder av den virkelige Crulic. For dette er dessverre en sann historie, en sak som førte til flere avganger blant de ansvarlige hos polske påtalemyndigheter og rumensk utenrikstjeneste.

Fransk spillefilm var neste post på programmet. Hors Satan, er en langsom og underfundig historie om en landstryker og/eller messias og den unge jenta han har et nært forhold til, samtidig som han skyver henne fra seg. Det er tett i tett med bibelske referanser, og det er bildene, ikke dialogen som driver handlingen fremover. En annerledes film, som etterlater spørsmål mer enn svar. Etter en litt utng start tar den seg opp underveis, selv om mange scener kun gir mening i etterhånd. Les mer

Fredagens program var eneste gang under uken jeg så at det var greit med en liten pause underveis, for å kunne reke å handle og spise litt ordentlig middag. Dermed ble det to filmer på dagen og tre på kvelden. Du kan lese mer om filmene på Kosmorama.no så jeg skal ikke repetere det her. Alle bilder er også hentet via Kosmorama.

Jeg startet med et portrett av ekteparet Charles og Ray Eames: The Architect & The Painter. Navnet bør være kjent for alle som interesserer seg for design og stilskaping. Det var ikke en udelt positivt fremstilling, heldigvis. Tvert i mot ble alle særegenheter og svakheter kommentert og presenter, noe som egentlig bare underbygger det særegne i hvordan de to i stor grad var med på å forme moderne masseprodusert design og informasjonskommunikasjon.

Neste film ut var en jeg hadde sett meg ut tidlig. Men den var over 2 timer lang så vanskelig å legge inn i kabalen (booo, hiss, etc). Filmen det er snakk om er den tysk-russiske filmatiseringen av Wolfgang von Goethes versjon av den klassiske tyske legenden om Faust. les mer

Fjerde dag på Kosmorama var et planlagt lite hvileskjær for min del, med kun 3 filmer på programmet.Heldigvis skuffet ingen av de tre. Du kan lese mer om filmene på Kosmorama.no så jeg skal ikke repetere det her. Alle bilder er også hentet via Kosmorama. I morgen blir det mer business as usual, og jeg håper å få med meg 5-6 filmer i løpet av dagen.

Dagen ble startet med Corman’s World, om den ekstremt produktive filmskaperen Roger Corman. Han har snaut 400 filmer på samvittigheten. Ingen av dem er viderer Oscarmateriale, men han har vært en trendsetter, og har vært den første til å gi sjansen til en lang lang rekke skuespillere og regissører i Hollywood. Det er morsomt å se hvordan hans selvlærte og nøysommelige tilnærming kobles md grunntanken om at man skal gi publikum det de vil ha! En fin dokumentar som minner litt om dokumentaren om exploitation-bevegelsen i amerikansk film som ble sendt i fjor.

Les mer

Endelig kunne jeg sette i gang maratonløpet i kinosalen for alvor. Jeg bestemte meg for å starte seint i dag, første film var klokka 13, men derfra gikk det slag i slag, med 6 filmer på rappen!

Du kan lese mer om filmene på Kosmorama.no så jeg skal ikke repetere for mye bakgrunnsinfo her. Alle bilder er også hentet via Kosmorama.

Første film ut var den israelske flettverkfilmen Dusk. Den var en helt middels opplevelse, og brukte stort sett ganske klisjefylte temaer. Jeg synes vevingen av de ulike historiene kunne vært gjort mye strammere. Nå ble det mer 3-4 fortellinger som tangentielt berørte hverandre. Dessuten var de to barneskuespillerne ikke spesielt overbevisende. De hadde nok hatt godt av bedre rettledning underveis. Ikke en film du trenger å prioritere.

Om Elisa K står det i programmet at man ikke må avsløre for de som ikke har sett filmen hva den handler om. Ærlig talt tar det omtrent 3 minutter før vi skjønner hvor det her bærer hen. Det er en vellaget og god novellefilm på knapt en time og et kvarter, som absolutt tåler å sees, men ikke forvent deg noen massive overraskelser! les mer

Selv om jeg ikke dekker Kosmorama for Studieby en i år, så tenkte jeg blogge litt for det. Tross alt har jeg selvsagt Kosmorama i kropp og sjel om dagen.

Jeg er heldig nok til å ha fødselsdag like før Kosmorama starter, så jeg ønsket meg penger til festivalpass og fridager. Dermed slipper jeg unna med kun to dager på jobb denne uka, mandag og tirsdag. Men det har ikke hindret meg i å få med meg noen filmer på starten av festivalen heller. Du kan lese mer om filmene på Kosmorama.no så jeg skal ikke repetere det her. Alle bilder er også hentet via Kosmorama.

Årets festival startet for min del klokka 09:00 mandag morgen, med den svenske dokumentaren Pangpangbröder. Dette var dokumentar i ordets rette forstand. Filmskaperen har fulgt de to nevøene sine, tvillingene Gustav og Oscar, fra de er 9 til de er 19. Deremed får vi innblikk i oppveksten til to svært ulike brødre, som likevel egentlig er veldig like. Oscar er født dverg, men det gjøres det ikke noe unødvendig stort poeng av. Om du liker dokumentarsjangeren, er oppvokst med søsken, eller har vært tenåring en gang er dette en film du bør se om du finner plass til på programmet ditt. Men det er nok mer en film du “tar med i dragsuget”, enn å prioritere høyt.

Les mer

Vårens vakreste eventyr nærmer seg med stormskritt. Jeg snakker selvsagt om Kosmorama, Trondheim internasjonale filmfestival. Jeg regner med å poste en god del fra festivalen i år som i fjor. Og ja jeg har vært freidig nok til å søke presseakkreditering, hvis ikke blir det vel å skrape kontoposten for kultur og underholdning. Programmet i år ser lovende ut, det er mye forskjellig å velge mellom.

Naturligvis må jeg få med meg den mye omtalte “Iron Sky” men uttover det har jeg ikke satt opp noe kjøreskjema ennå.

Derimot var det pussig nok en film på programmet jeg alt har sett. En film jeg synes fortjener en anbefaling. Filmen jeg snakker om er Apollo 18. Dette er en skikkelig gyser i “found footage” stilen, og den ble spilt inn for beskjedne 5 millioner dollar, noe den tjente inn på åpningshelgen.
Les mer

Endelig juleferie og jeg har fått aklimatisert meg til ikke å ha noen fornuftige planer de nærmeste 3 ukene. Egentlig skulle jeg postet en ny Hold#1:Armdrag i dag, men jeg har ikke rukket å se Slammyawards ennå. Jeg vet det blir dårlig, spørsmålet er hvor dårlig. Forhåpentigvis blir TLC til helga bra.

Ikke har jeg fått bakt julekaker ennå heller, men jeg har i det minste kunne diske opp med pepperbiff i dag. Og gå 3 lange turer i høststormene med verdens beste bikkje.

I skrivende stund var håndballkvartfinalen mot Kroatia like spennende som en sjokoladekalender, så jeg tenkte jeg like godt kunne poste noe her, siden det er lenge siden sist. Håndballjentene bare girer opp ett hakk når motstanderne begynner å bli litt kjørt og så er det takk og farvel. Hvorfor er håndballjenter vanligvis søtere enn fotballjenter forresten? Har det noe med treningsformen å gjøre? Eller bruker de mer make up i kamp?

Apropos kalender. Etter litt leting fant jeg omsider Legos Star Wars-adventskalender i Trondheim. Utsolgt over alt, unntatt på Outland. *Lykke* For flax-kalenderen jeg fikk i posten fra mamma har ikke kastet mye av seg ennå. 10,- holder ikke til et nytt flax-lodd engang.

Men SW ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg er sertifisert Star Wars fanboy. (Og en AFOL, men det er vel ikke så uvanlig for sivilingeniører.) Selv om Episode 1-2-3 ikke var like magiske som orginaltriologien, så har det hjulpet å omsider komme i gang med Clone Wars. En ting er at animasjonene er utmerkede. (Skulle jo bare mangle når Industrial Light & Magic har en finger med i spillet.) Det beste er likevel de deterministiske skyggene som ligger over serien. Vi vet at det røffe helten kommer til å falle i mørket, svikte alt han tror på og ende som sci-fi’s største bad guy. Men også hvordan imperiets fremvekst ligger å dupper like under vannskorpa er illevarslende underholdende. Vi som seere vet at det kommer til å bli mye, mye verre før det blir bedre. Ordre 66, senatets fall og republikkens siste åndedrag, erstattet med et militaristisk og xenofobt tyranni.

Star wars-universet har alltid hatt den sjarmen at det er svært få ting som er absolutt svart/hvitt, det meste har ulike gråtoner, og ingen er perfekte, alle har sine egne agendaer.

Til Bildedumpen

Etter to uker med mye jobbing, var det greit med en forsmak på lang juleferie med en frihelg. Så hvorfor ikke ta en tur på kino, desember er jo filmmåned! Kveldens valg var Immortals, som har gått en stund på kino. Siden det var mulig å få sett den i 2D gikk vi for det. Det er en film som ikke er filmet i 3D og dermed er den absolutt å foretrekke “flat”.

Er det en underholdende film? Ja, det er det. Dermed har den egentlig oppnådd alt den setter ut for å oppnå.
Det er ikke like homoerotisk som 300, det er ikke like rotete som Clash of Titans, det er ikke like mye steroider som Conan, og det er ikke like episk som LotR. Skal vi tro tekstingen befinner vi oss i det som senere blir Hellas rundt pr 1200 f.kr. Men filmen er breddfull av anakronismer. Kunsten er å sy det sammen så det ikke blir for i øyenfallende. det klarer filmen stort sett.

Skuespillerensemblet er stort sett pene, unge mennesker uten for mye særpreg, krydret med et par gamle ringerever i form av John Hurt og Mickey Rourke. De levere varene, særlig Rourke overspiller akkurat så mye som rollen Hyperion krever. Og i kampscenen bruker han mange triks han lærte seg når han filmet The Wrestler.
Les mer