Polar Coordinate

Opprinnelig hadde jeg tenkt å slå sammen Elimination Chamber og mandagens RAW til en artikkel. Men det skjedde såpass mye på RAW, at jeg for å holde det oversiktlig like godt skriver 2 separate poster. Krysser fingrene for at dere ikke får overdose. RAW artikkelen kommer i løpet av morgendagen, da blir det også ny avstemning og det som hører med. Siden det er live-Smackdown kan det hende jeg baker det sammen til en post.

Årets EC var et ganske tight show, uten de store overraskelsene. De fleste kampene var jevn over bra, men ikke spektakulære, og jeg klarte å spå 4 av 4 vinnere i forkant. (Og teknisk sett den impromptu US-mesterskapkampen og.) Men det betyr ikke at det var et kjedelig show, lang der i fra.

Jeg tar det i kronologisk rekkefølge, med unntak av Santinos “Rocky”-segmenter som kom spredd innimellom kampene i første halvdel av showet. Jeg skjønner hvorfor de var der, men jeg synes den lille “italieneren” er slitsom i for store doser. Nuff said bout that.

RAWs Elimination Chamber Match – WWE-tittelen.

Litt overraskende at man starter ballet med denne kampen, og det la egentlig løpet for kampene utover kvelden. Justin Roberts informerte oss om at rekkefølgen cellene åpnes er tilfeldig. Bortsett fra Jerichos da, siden han har tastet Konami-koden før han ankom.

Punk starter mot Kingston. Den glade rastafarien fra Ghana har fått ansvar for hopp&sprett nå som Evan Bourne er til slukking (ingen røyk uten ild) og JoMo har luck in his current endeavours i ymse campinghaller på flatbygdene… Face mot face er alltid litt spesielt, men Punk er jo kun face i navnet, så det blir ikke så verst. Ziggler er første mann ut av kammerene. (Elsket måten han tok kroppshevinger inne i cella mens han ventet på tur forresten. #ShowOff.) Som vanlig selger han som en yo-yo (eller som mormor pleide å si: Oy-oy).

R-truth kommer inn som nummer 2 (4) men han er førstemann til å elimineres, av Punk. Champen må få noen hakk i pistolskjeftet i en sånn kamp, tross alt. The Miz har tydligvis forsatt en moderat høy stjerne hos bookingansvarlig og bookes sterkt i kampen. Men endelig kommer Jericho endelig inn, redder indirekte The Miz som er en hårsbredd fra å tappe ut til Punks Anacoda Vice, og starter med å gjøre det han er best til. Ziggler elimineres med en Code Breaker og Kingston med en god gammeldags Liontamer. Etter å ha herjet videre med en hjelpeløs Kofi, og fysisk kastet han ut av kammeret, får han et Punk-spark i bakhodet. Han tar en sakte og kontrollert piruett ned trappa, velter en kameraman og legger seg pent til rette under en lyskaster. Frem med paramedicer, en falsk “X” fra Punk, og vips er Jericho ute, uten egentlig å tape. En fin måte å sette opp videre utvikling frem mot Wrestlemania, siden Jericho aldri formelt sett blir eliminert. (noe han garantert vil minne oss på ved en hver anledning.)

The Miz og Punk duellerer videre en stund, og det er et par fine nearfalls. Men når Punk klarer å sparke ut av en pin etter en Skull chrushing finale er løpet kjørt for Clevelands store sønn. Punk setter opp en GTS som The Miz selger som et jordskjelv, og the Second City Saint er klar for Wrestlemania som fortsatt regjerende WWE-mester.

Helt riktig booking. La Punk beholde beltet, men beskytt Jericho for et overlagt tap. Større overraskelse var kanskje at det var The Miz og ikke Dolph Ziggler som var runner up… Men det er noe med The Miz, han har elementer av alt i stilen sin, noe som gjør at han er så lett å sette opp spoter med. Ziggler er en salgsmaskin av de sjeldne, men han har en mer entydig stil i det offensive.

Beth Phoenix(c) vs Tamina Snuka – Diva Champonship.
Hva får du når du tar en av de dyktigste kvinnelige kraft-wrestlerene i verden med mange års rutine, en grønn men lovende amazone som ikke er redd for høyder, en lettfattelig feide og 8 minutter på en PPV? Et bevis på at WWE kan når de vil, også på spinnesiden.

Beth Phoenix hadde for sikkerhets skyld på seg skotskrutet truse og belte, som et lite stikk til Tamina Snuka. (Søk på Snuka + Roddy Piper + Coconut på youtube om du er for ung til å ta referansen.) Tamina tok en stygg bump til utsiden av ringen, men lot seg ikke stoppe av det. Beth er rutinert nok til å føre en kamp selv om det er en rookie hun må jobbe med, så lenge denne rookien faktisk tørr og kan la seg lede.

Det var ikke en utpreget bra kamp, men sammenliknet med hva WWE har bydd på av Divakamper det siste året var dette en firestjerners kamp. Selvsagt forsvarte Beth beltet, noe annet hadde blitt feil, men det er samtidig en bra rub for Tamina at hun klarte å henge med såpass godt mot Glamazonen.

Laurinatis på stemmesanke

Mr Excitement hadde en staselig ringpromo der han ble avbrutt av henholdsvis Alberto del Rio, Mark Henry og Christian. Alle kom for å klage på Teddy Long, og gi sin støtte til Laurinaitis uoffisielle kampanje for å bli GM også på Smackdown. Godt å se Del Rio og Christian tilbake. Otunga foreviget øyeblikket, og postet det kjapt på Twitter. En effektiv promo for å sette opp en storyline om maktkamp mellom GMene, og få en del wrestlere som har vært ute i skadefravær tilbake i rampelyset.

Smackdown Elimination Chamber Match – WHC-tittelen.
En kamp som på papiret var mye svakere enn den røde brandet sin lagoppstilling. Men den ble faktisk minst like bra. Khali varte naturligvis knapt ett minutt fra han kom inn til Big Show Spearet ham ut av kampen. Bryan kom sist inn, som den diametrale motsetningen til Punk. Det var en morsom spot når Big Show river i stykker kjettingtaket i kammeret til Bryan, og senker seg ned i det. Eneste om hadde gjort det bedre hadde vært om de hadde snudd det klassiske “lexanglasset er skuddsikkert, men en wrestler kastes gjennom det likevel”-spottet slik at Henry kastet Bryan ut av kammeret gjennom et av vinduene.

Etter å ha maltraktert Bryan etter noter i fem minutter, faller Big Show under et effektivt dobbeltangrep fra Barrett og Rhodes. De to har en bra samhandling, og kan sikkert brukes som tag-team om de ikke pushes helt til topps.

I denne kampen var det faktisk Wade Barrett som ble booket sterkest av de to. Og han jobber ufortrødent gjennom bump etter bump, og må ha en solid samling blåmerker og rift etter bataljen. Kanskje et ribbeinsbrudd og, etter at Big Show roter til en spot med underveis. Sann mine ord, Barrett er en fremtidig champ om han holder sin sti ren!

Ikke overraskende var det Espen Askeladd Santino Marella som var siste person igjen sammen med Bryan. Bryan fikk sågar lov til å sparke ut av en Cobra, noe ikke mange er forunt. Bra at WWE husker at noen ganger må selv den feige og utspekulerte heelen vinne på kvalitet.

Etter kampen dukker SHeamus opp og smadrer en utslitt Bryan, fordi Sheamus tror på ikke-verbal kommunikasjon når det gjelder temaer som “hvem skal jeg utfordre på Wrestlemania”. B A *

Jack Swagger(c) vs Justin Gabriel – US-tittelen
Set-upen til denne “justeringskampen” var en rørete greie backstage der Hornswoggle fråtser i ost. (Er han en mus nå plutselig?) Selvsagt fr vi en “cut the cheese” vits med Natalya, siden Vince elsker prompehumor. Det er nesten så jeg synes synd på henne, inntil jeg kommer på at hun tjener minst 4 ganger så mye som meg. Så dukker Jack Swagger og mammaen manageren hans opp. Vi får flere bløte ostevitser før Teddy Long dukker opp – Holla holla, playas! – og booker en tittelkamp mellom Swagger og Justin “Anime-varulven fra Kappstaden” Gabriel.

Det var som en middels 3 minutters TV-kamp. Om ikke annet fikk Gabriel en PPV-payday og Swagger fikk en nominell seier i et tittelforsvar. Dessuten er det selvsagt en viss logikk i at Teddy Long selvsagt vil prøve mottrekk mot Laurinaitis kampanje for å overta Smackdown.

(Grunnen til at jeg kaller det en justeringskamp, er fordi slike kamper legges i cardet for å kunne tilpasse sendetiden. Om en av kampene tidligere på kvelden har gått over tidsrammen sin, kan man dumpe kampen fra sendingen, om man derimot ligger foran skjema kan kampen tværes ut noen ekstra minutter…)

John Cena vs Kane – Ambulansekamp
Må jeg egentlig skrive noe om denne? Med tre heel-seire på rad var det ikke akkurat neglebitende spennende å se hvem som vant. Gud bedre for en downer-ending på en ok PPV. Status Quo er gjennopprettet. Cena var like fjollete som før. Udekkede slag mot hodet er visst lov så lenge det ikke er stoler, kun rullestoler som brukes. Kane har tydligvis en fremtid i hjemmetjenesten, så flink han er til å trille tur med folk i alle fall.

Cena har som kjent en fetish for å AA‘e motstandere av kjøretøy (Jamnfør: Batistas siste kamp i WWE), så avslutningen ga seg selv. Det var en spot som kunne vært gjort så mye mer spektakulær om de hadde latt kamuflasjeveggen fremstå som en del av scenepynten. Gjerne med en seksjon som hydralisk “falt sammen” når Kane landet i det skjulte nettet. Kjør på med noen lys og minifyrverkeri som “kortsluttingsgnister” og vi har en skikkelig minneverdig avslutning. Nå ble det for cheesy dessverre!

Begge EC-kampene gikk godt over halvtimen hver, og Cena-Kane fikk nesten 25 minutter, hvorav minst 5 var underholdende. Mange lange kamper altså. Med seks ukers build frem mot WM28 så er det den lengste PPV-fri perioden i året. På den andre siden kan vi forvente mange intense promoer for å bygge opp feidene til selve julaften 1. april.

Jeg er tilbake i morgen etter ordinært sendeskjema med ny avstemning og flere bløte vitser.